Pressemelding
Anne Lise Ryel, Generalsekretær i Kreftforeningen -
01.11.2013
MENN OG KREFT
Menn trenger bedre verktøy
Det blir itj’ no fart uten bart, sier de i Trøndelag. I november kan alle menn være med å sette fart på den viktige prostatakreftforskningen.
Hvert år får 5000 menn prostatakreft. Det er den hyppigste kreftformen i Norge. Med tidlig oppdagelse og god oppfølging er prognosene gode, men med over tusen dødsfall i året er det likevel grunn til å sette spørsmålstegn bak myten om at dette er «sykdommen man dør med, og ikke av».
Som de fleste kreftsykdommer arter prostatakreft seg ulikt. Mens den hos noen er aggressiv og livstruende, kan utviklingen gå langsomt og «kontrollert» hos andre . Førstnevnte må behandles både med kirurgiske inngrep og medisiner, mens de snille formene for prostatakreft kanskje ikke trenger behandling. Utfordringen er at vi foreløpig ikke har presise nok diagnoseverktøy for å skille mellom farlig og «sovende» prostatakreft. Den dårlige treffsikkerheten gjør at man bommer på minst to viktige mål: Overbehandling av ufarlig prostatakreft, og enda verre: for sen diagnostisering av aggressiv sykdom.
I dag har vi PSA-test (prostataspesifikt antigen). Den øker hos mange med kreft i prostatakjertelen, men kan også øke ved godartete prostataplager. PSA-verdien alene sier derfor ikke nok. Resultatet kan være at mange pasienter får mer behandling enn nødvendig, og dermed også større risiko for å måtte leve med bivirkninger.
Selv om to av tre som får kreft overlever, blir mange fremdeles skremt av ordet. Derfor er det ikke rart at både pasienter og leger heller ønsker å behandle for mye enn for lite. Potensielle bivirkninger som urinlekkasje og ereksjonssvikt er til å leve med hvis alternativet er ikke å leve. Med usikkerheten som hersker i dag har legene en svært vanskelig pedagogisk oppgave. «Du har kreft, men du trenger ikke behandling», tar lenger tid å forklare og forsvare enn å sende pasienten videre.
Derfor er det så viktig at man intensiverer forskningen på dette området. Usikkerheten må reduseres. Målet er alltid å gi kreftbehandling med maksimal effekt, men minimalt med skade. I et høykompetent forskermiljø på Oslo Universitetssykehus jobber nå forskere fra ulike fagfelt med å finne tester og vitenskapelige verktøy som med høyere treffprosent enn dagens metoder kan skille menn med ufarlig sykdom fra de som vil utvikle aggressiv prostatakreft. Forskningen er blant annet finansiert av midler fra fjorårets Movember-aksjon, så det gror altså godt selv etter at bartene er raket bort.
Det er ikke vår oppgave å sette ulike kreftsykdommer opp mot hverandre, men det er i denne sammenheng verd å nevne at vi i Norge har 16 brystdiagnostiske sentre. Foreløpig finnes prostatasentre kun på papiret. I tillegg til flere slike diagnosesentre med samlet faglig kompetanse og utvidet MR-kapasitet, har det avgjørende betydning at innrapporteringen av krefttilfeller til prostatakreftregisteret blir bedre. Enkelt sagt gir et bedre kreftregister bedre forskning. Mens kun drøye 6 av 10 tilfeller rapporteres inn i Norge, har svenskene ved enkle grep klart å heve registreringen til 98 prosent, blant annet gjennom å la spesialsykepleiere fremfor travle leger foreta innsendingen. En effektiv avbyråkratisering som burde klinge bra i vår nye helseministers politiske ører. Vi er veldig glade for at Bent Høie er ivrig Movember-ambassadør og kastet glans over åpningen i Stavanger, men vi håper han også viser sin støtte i form av konkrete tiltak og forpliktende budsjettposter.
I november vil Kreftforeningen sette søkelyset på menn og kreft. For selv om overordnede helsepolitiske grep må til, koker også kampen mot prostatakreft også ned til hvert enkelt individ.
At stadig flere lar barten gro i november ser ut til å være en døråpner for å få menn til å snakke om egen helse og kreft. Vi ønsker ikke å bidra til helsefrykt ved at man hver dag skal gå og «kjenne etter», men vi håper at menn i større grad blir kjent med sin egen kropp og med faresignalene for kreft. Kjenner du forandringer som ikke går over, bør du oppsøke fastlegen din.
Og derfra må vi ha verktøyene som gir deg en rask diagnose og riktig behandling.
Anne Lise Ryel, Generalsekretær i Kreftforeningen
Det blir itj’ no fart uten bart, sier de i Trøndelag. I november kan alle menn være med å sette fart på den viktige prostatakreftforskningen.
Hvert år får 5000 menn prostatakreft. Det er den hyppigste kreftformen i Norge. Med tidlig oppdagelse og god oppfølging er prognosene gode, men med over tusen dødsfall i året er det likevel grunn til å sette spørsmålstegn bak myten om at dette er «sykdommen man dør med, og ikke av».
Som de fleste kreftsykdommer arter prostatakreft seg ulikt. Mens den hos noen er aggressiv og livstruende, kan utviklingen gå langsomt og «kontrollert» hos andre . Førstnevnte må behandles både med kirurgiske inngrep og medisiner, mens de snille formene for prostatakreft kanskje ikke trenger behandling. Utfordringen er at vi foreløpig ikke har presise nok diagnoseverktøy for å skille mellom farlig og «sovende» prostatakreft. Den dårlige treffsikkerheten gjør at man bommer på minst to viktige mål: Overbehandling av ufarlig prostatakreft, og enda verre: for sen diagnostisering av aggressiv sykdom.
I dag har vi PSA-test (prostataspesifikt antigen). Den øker hos mange med kreft i prostatakjertelen, men kan også øke ved godartete prostataplager. PSA-verdien alene sier derfor ikke nok. Resultatet kan være at mange pasienter får mer behandling enn nødvendig, og dermed også større risiko for å måtte leve med bivirkninger.
Selv om to av tre som får kreft overlever, blir mange fremdeles skremt av ordet. Derfor er det ikke rart at både pasienter og leger heller ønsker å behandle for mye enn for lite. Potensielle bivirkninger som urinlekkasje og ereksjonssvikt er til å leve med hvis alternativet er ikke å leve. Med usikkerheten som hersker i dag har legene en svært vanskelig pedagogisk oppgave. «Du har kreft, men du trenger ikke behandling», tar lenger tid å forklare og forsvare enn å sende pasienten videre.
Derfor er det så viktig at man intensiverer forskningen på dette området. Usikkerheten må reduseres. Målet er alltid å gi kreftbehandling med maksimal effekt, men minimalt med skade. I et høykompetent forskermiljø på Oslo Universitetssykehus jobber nå forskere fra ulike fagfelt med å finne tester og vitenskapelige verktøy som med høyere treffprosent enn dagens metoder kan skille menn med ufarlig sykdom fra de som vil utvikle aggressiv prostatakreft. Forskningen er blant annet finansiert av midler fra fjorårets Movember-aksjon, så det gror altså godt selv etter at bartene er raket bort.
Det er ikke vår oppgave å sette ulike kreftsykdommer opp mot hverandre, men det er i denne sammenheng verd å nevne at vi i Norge har 16 brystdiagnostiske sentre. Foreløpig finnes prostatasentre kun på papiret. I tillegg til flere slike diagnosesentre med samlet faglig kompetanse og utvidet MR-kapasitet, har det avgjørende betydning at innrapporteringen av krefttilfeller til prostatakreftregisteret blir bedre. Enkelt sagt gir et bedre kreftregister bedre forskning. Mens kun drøye 6 av 10 tilfeller rapporteres inn i Norge, har svenskene ved enkle grep klart å heve registreringen til 98 prosent, blant annet gjennom å la spesialsykepleiere fremfor travle leger foreta innsendingen. En effektiv avbyråkratisering som burde klinge bra i vår nye helseministers politiske ører. Vi er veldig glade for at Bent Høie er ivrig Movember-ambassadør og kastet glans over åpningen i Stavanger, men vi håper han også viser sin støtte i form av konkrete tiltak og forpliktende budsjettposter.
I november vil Kreftforeningen sette søkelyset på menn og kreft. For selv om overordnede helsepolitiske grep må til, koker også kampen mot prostatakreft også ned til hvert enkelt individ.
At stadig flere lar barten gro i november ser ut til å være en døråpner for å få menn til å snakke om egen helse og kreft. Vi ønsker ikke å bidra til helsefrykt ved at man hver dag skal gå og «kjenne etter», men vi håper at menn i større grad blir kjent med sin egen kropp og med faresignalene for kreft. Kjenner du forandringer som ikke går over, bør du oppsøke fastlegen din.
Og derfra må vi ha verktøyene som gir deg en rask diagnose og riktig behandling.
Anne Lise Ryel, Generalsekretær i Kreftforeningen
