Pressemelding
Steinar Pedersen, Førsteamanuensis, Samisk høgskole -
01.04.2012
Når ble sjøfiskerettighetene borte i nord?
Fredag 16. mars i år la Regjeringen frem Proposisjon 70 L (2011–2012, om endringer i deltakerloven, havressurslova og finnmarksloven (kystfiskeutvalet). Der avviser man at finnmarkinger eller folk i nord har en grunnleggende rett til å drive sjøfiske.
Det vil si at man forkaster de faglige vurderingene fra det høykompetente Kystfiskeutvalget for Finnmark, under ledelse av tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith. I NOU 2008:5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark, konkluderte nemlig dette utvalget med at alders tids bruk og urfolksretten, hjemler en rett for alle langs kysten og fjordene i Finnmark til å drive fiske i området.
Jeg går ikke inn på de konkrete lovparagrafene som foreslås, men vil knytte noen merknader til proposisjonens påstand om at det i Finnmark og i det nordligste Norge ikke finnes noen rett til sjøfiske basert på historisk bruk. Det til tross for at denne bruken kan ha vedvart i 11 000 år. Oppsiktsvekkende er det også at proposisjonen ikke med et eneste ord nevner eller drøfter eldre bestemmelser om finnmarkingenes prioriterte stilling til å drive sjøfiske.
Den mest interessante lovbestemmelsen er paragraf 6 i jordutvisningsresolusjonen for Finnmark, gitt av kongen i København i 1775. Der ble det slått fast at de herligheter som til da hadde vært felles for hele bygder eller allmuen i alminnelighet, det være seg fisket i havet og de store elvene, samt landingssteder og liknende, fortsatt skulle være til slik almindelig bruk.
Ut fra den forskning som er gjort, er det klart at denne paragrafen slo fast finnmarkingenes førsterett til å drive fiske i amtet. Muligens sikret den også bygdelagenes/fiskeværenes særrett til fiske i sine nærfarvann. Denne paragrafen fra 1775 står fortsatt i vår store røde lovbok - Norges lover. Dette er derfor en rettskilde som ut fra vanlige prinsipper burde ha vært omtalt og drøftet i en lovproposisjon hvor man går inn på det historiske grunnlaget for å drive fiske i nord.
Proposisjonen nevner heller ikke Lappekodisillen - tillegget til grensetraktaten om samenes rettigheter - som ble laget da den endelige grensen mellom Sverige (Finland) og Norge ble trukket i 1751. For å sikre fremtiden for den Lappiske Nation skulle den nye grensen ikke hindre samisk næringsutøvelse som var i tråd med gammel Sædvane..
De svenskregistrerte reindriftssamene som etter 1751 flyttet ned til sjøen i Norge om sommeren, ble på grunn av dette - mot en liten avgift - sikret retten til å drive fiske i sjøen lige med Norske Undersaatter. Sjøsamene krysset ikke den nye grensen i forbindelse med sin næringsdrift. Deres rett til å drive fiske var så selvinnlysende at det ikke var nødvendig å nedfelle noe om det i kodisillen. Men – de var like fullt en del av den lappiske Nation – målgruppen for Lappekodisillen. Derfor er det en mangel at proposisjonen heller ikke drøfter sjøsamenes rettighetsstatus i forhold til intensjonene i dette lov- og traktatverket fra 1751. På hvilket tidspunkt er deres, og for den del den øvrige befolkningens rett til å drive sjøfiske blitt borte?
I sitt vedtak om fiskerirettighetene (juni 2011), understreket Sametinget de forannevnte historiske kjensgjerningene, og at de må sees i lys av artikkel 37 i FN´s urfolksdeklarasjon (2007). Denne artikkelen har klare formuleringer om statenes forpliktelser til å vurdere og ta hensyn til urfolks rettigheter på bakgrunn av gamle traktater, avtaler eller andre konstruktive arrangementer. Av forarbeidene til deklarasjonen fremgår det klart at Lappekodisillen faller inn under en av disse kategoriene, og at Sametinget har en viktig rolle når det gjelder oppfølgingen av denne. Heller ikke dét er nevnt eller vurdert i proposisjonen. I så måte likner det sterkt på Regjeringsadvokatens høringsuttalelse til Kystfiskeutvalgets innstilling, hvor denne ikke opplyste Regjeringen om noen av disse forholdene.
Norge har med rette en høy stjerne internasjonalt når det gjelder behandlingen av menneskerettighets-, urfolks- og minoritetsspørsmål. Undertegnede har i flere år hatt æren av å delta i Utenriksdepartementets menneskerettighetsdialog med Kina. Der har det vært en glede kunne fortelle våre kinesiske venner om de lovene og bestemmelsene som Norge har gjennomført på det minoritets- og urfolksrettslige feltet.
Når denne dialogen en gang kommer i gang igjen, kan man imidlertid bli spurt om hvorfor sjøsamene og folk i det nordligste Norge ikke har noen grunnleggende rett til å drive fiske i sjøen, men at dette er avhengig av hva myndighetene til enhver tid bestemmer om rettsgrunnlaget. Hva svarer man egentlig på spørsmålet om hvorfor en 10-11000 år gammel bruk ikke skaper noen sedvanerett, og hvorfor urfolksretten ikke gjelder for sjøsamene? Det vil være lite heldig hvis Norge kan oppfattes slik at man internasjonalt har ett syn på sedvane- og urfolksrett, men at man dispenserer fra dette internt. Så langt har man ikke trådt over en slik grense, men med denne proposisjonen nærmer man seg denne.
Det vil si at man forkaster de faglige vurderingene fra det høykompetente Kystfiskeutvalget for Finnmark, under ledelse av tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith. I NOU 2008:5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark, konkluderte nemlig dette utvalget med at alders tids bruk og urfolksretten, hjemler en rett for alle langs kysten og fjordene i Finnmark til å drive fiske i området.
Jeg går ikke inn på de konkrete lovparagrafene som foreslås, men vil knytte noen merknader til proposisjonens påstand om at det i Finnmark og i det nordligste Norge ikke finnes noen rett til sjøfiske basert på historisk bruk. Det til tross for at denne bruken kan ha vedvart i 11 000 år. Oppsiktsvekkende er det også at proposisjonen ikke med et eneste ord nevner eller drøfter eldre bestemmelser om finnmarkingenes prioriterte stilling til å drive sjøfiske.
Den mest interessante lovbestemmelsen er paragraf 6 i jordutvisningsresolusjonen for Finnmark, gitt av kongen i København i 1775. Der ble det slått fast at de herligheter som til da hadde vært felles for hele bygder eller allmuen i alminnelighet, det være seg fisket i havet og de store elvene, samt landingssteder og liknende, fortsatt skulle være til slik almindelig bruk.
Ut fra den forskning som er gjort, er det klart at denne paragrafen slo fast finnmarkingenes førsterett til å drive fiske i amtet. Muligens sikret den også bygdelagenes/fiskeværenes særrett til fiske i sine nærfarvann. Denne paragrafen fra 1775 står fortsatt i vår store røde lovbok - Norges lover. Dette er derfor en rettskilde som ut fra vanlige prinsipper burde ha vært omtalt og drøftet i en lovproposisjon hvor man går inn på det historiske grunnlaget for å drive fiske i nord.
Proposisjonen nevner heller ikke Lappekodisillen - tillegget til grensetraktaten om samenes rettigheter - som ble laget da den endelige grensen mellom Sverige (Finland) og Norge ble trukket i 1751. For å sikre fremtiden for den Lappiske Nation skulle den nye grensen ikke hindre samisk næringsutøvelse som var i tråd med gammel Sædvane..
De svenskregistrerte reindriftssamene som etter 1751 flyttet ned til sjøen i Norge om sommeren, ble på grunn av dette - mot en liten avgift - sikret retten til å drive fiske i sjøen lige med Norske Undersaatter. Sjøsamene krysset ikke den nye grensen i forbindelse med sin næringsdrift. Deres rett til å drive fiske var så selvinnlysende at det ikke var nødvendig å nedfelle noe om det i kodisillen. Men – de var like fullt en del av den lappiske Nation – målgruppen for Lappekodisillen. Derfor er det en mangel at proposisjonen heller ikke drøfter sjøsamenes rettighetsstatus i forhold til intensjonene i dette lov- og traktatverket fra 1751. På hvilket tidspunkt er deres, og for den del den øvrige befolkningens rett til å drive sjøfiske blitt borte?
I sitt vedtak om fiskerirettighetene (juni 2011), understreket Sametinget de forannevnte historiske kjensgjerningene, og at de må sees i lys av artikkel 37 i FN´s urfolksdeklarasjon (2007). Denne artikkelen har klare formuleringer om statenes forpliktelser til å vurdere og ta hensyn til urfolks rettigheter på bakgrunn av gamle traktater, avtaler eller andre konstruktive arrangementer. Av forarbeidene til deklarasjonen fremgår det klart at Lappekodisillen faller inn under en av disse kategoriene, og at Sametinget har en viktig rolle når det gjelder oppfølgingen av denne. Heller ikke dét er nevnt eller vurdert i proposisjonen. I så måte likner det sterkt på Regjeringsadvokatens høringsuttalelse til Kystfiskeutvalgets innstilling, hvor denne ikke opplyste Regjeringen om noen av disse forholdene.
Norge har med rette en høy stjerne internasjonalt når det gjelder behandlingen av menneskerettighets-, urfolks- og minoritetsspørsmål. Undertegnede har i flere år hatt æren av å delta i Utenriksdepartementets menneskerettighetsdialog med Kina. Der har det vært en glede kunne fortelle våre kinesiske venner om de lovene og bestemmelsene som Norge har gjennomført på det minoritets- og urfolksrettslige feltet.
Når denne dialogen en gang kommer i gang igjen, kan man imidlertid bli spurt om hvorfor sjøsamene og folk i det nordligste Norge ikke har noen grunnleggende rett til å drive fiske i sjøen, men at dette er avhengig av hva myndighetene til enhver tid bestemmer om rettsgrunnlaget. Hva svarer man egentlig på spørsmålet om hvorfor en 10-11000 år gammel bruk ikke skaper noen sedvanerett, og hvorfor urfolksretten ikke gjelder for sjøsamene? Det vil være lite heldig hvis Norge kan oppfattes slik at man internasjonalt har ett syn på sedvane- og urfolksrett, men at man dispenserer fra dette internt. Så langt har man ikke trådt over en slik grense, men med denne proposisjonen nærmer man seg denne.
