Pressemelding

Og ikke er det en eneste medarbeider hos Statsforvalteren som karakteriserer samer som «ulydige» eller «gjenstridige». Følgelig er det heller ingen som har bedt miljøvernministeren om hjelp til å tvinge noen i kne.

Dette er nemlig påstander redaktøren i avisa Sagat setter fram i sin leder 14. desember.

De kan ikke få stå uimotsagt.

Her påstås det også at Statsforvalteren har sin egen subjektive rettsoppfatning av motorferdselloven og hvordan den skal praktiseres i Finnmark. Selvfølgelig har vi ikke det.

Saken er i korthet at Statsforvalteren har bedt Klima- og miljødepartementet om en avklaring på om en rekke rettskilder hjemler samisk rett til motorferdsel i utmark. Dette er et prinsipielt spørsmål som i så fall vil gjelde flere kommuner.

Spørsmålet er sendt til departementet fordi Statsforvalteren i Troms og Finnmark og Kautokeino kommune tolker lovverket ulikt.

I brevet til departementet heter det:

«Statsforvalteren i Troms og Finnmark har behov for et svar på hvordan disse bestemmelsene er

hensyntatt ved utarbeidelsen av motorferdselsloven av 1977 og om denne tolkningen står seg i lys

av dagens nye avgjørelser og tolkninger i nasjonale og internasjonale domstoler».

Det er å forvente at en redaktør klarer å formidle det uten å tillegge sitatet egne, svært subjektive tolkninger.

Skjønner frustrasjon
Vi ser og at vår rolle i forvaltningen av motorferdselloven gjentatte ganger framstilles svært skeivt, og gjerne tilpassa en oppfatning man selv måtte ha om hvordan loven burde lyde. For eksempel at påstås det feilaktig at Statsforvalteren tolker lover etter eget forgodtbefinnende og bedriver politikk.

Vi forstår naturligvis at det er frustrerende når blir tatt i å kjøre i 100 km/t, selv om du vurderer risikoen som minimal. Veien er bred og svingene slake. Trafikken er minimal. Alle må jo forstå at det burde gå helt fint.

På samme måte er det forståelig at det oppleves frustrerende, irriterende og ikke så rent lite uforståelig at det ikke skal være mulig å bruke motoriserte framkomstmidler i større grad i utmark. Og at ikke slike avgjørelser helt og fullt kan avgjøres etter lokalt skjønn i hver kommune oppleves som en inngripen i lokal råderett.

• Det er lov å ha en mening

Heldigvis er det slik at det er lov å både mene og gi uttrykk for at man syns regelverket ikke er slik man gjerne ville hatt det. Det er til og med uttrykkelig slått fast i Grunnloven at «Frimodige ytringer er enhver tillat».

Men da er det viktig å holde tunga rett i munnen, eller nær sagt skuteren på rett spor. Enten det er veitrafikkloven eller motorferdselloven, så er det våre representanter på Stortinget som lager lovene. Det er ikke betjenten fra UP som ut fra eget skjønn skal vurdere om fartsovertredelsen er slik at du blir straffet.  Vedkommende skal bare sørge for at loven blir fulgt.

Og det er ikke Statsforvalteren som er herre over motorferdselloven.

Det er derimot kommunene som skal si ja eller nei til hvor du kan kjøre - ut fra dette regelverket som er fastslått av Stortinget. Og så er det slik at innimellom må Statsforvalteren inn og veilede slik at loven blir brukt riktig. Et lovverk er ofte komplisert og sammensatt. Da kan selv den beste trå litt feil innimellom. Heldigvis det da slik at vi kan løfte saken til lovgiverne og spørre hva de har ment.

Med andre ord: Det er ikke en byråkrat som bruker tid og ressurser på å tolke loven etter eget forgodtbefinnende!  Loven tolkes etter faste prinsipper, basert på ordlyden og andre relevante kilder.

Som Statsforvalter i Troms og Finnmark kan jeg ikke akseptere at vi, som er satt til å gjøre en jobb for fellesskapet, skal måtte akseptere beskyldninger om at oppdraget utføres etter eget forgodtbefinnende, at vi skal tvinge noen i kne eller at vi erklærer «motorferdselkrig» mot noen.

Ei heller er det greit å akseptere til dels ufine kommentarer i det offentlige rom. 

En saklig debatt har samfunnet vårt godt av. En ufin debatt og grove karakteristikker fører ingen steder.