Pressemelding

Det er ingen særskilt sak for Nord-Norge at Helseforetaket sliter med økonomien. Heller ikke bemanningsutfordringene er særskilt for nord. Utfordringene gjelder hele landet, og er sågar adressert i en egen NOU. Men utfordringene i nord er vanskeligere. Stykkprisfinansieringen i helseforetaket tar ikke i tilstrekkelig grad høyde for de demografiske forholdene i regionen. Det betyr at Helse Nord har dårligere forutsetninger enn andre foretak for å levere gode tjenester nært folk.  Helseministeren unnlater å gå inn i slike grunnleggende problemstillinger og overlater i stedet til et enkelt foretak på egenhånd å håndtere et nasjonalt, og internasjonalt voksende problem. Den faglige motstanden fra sykehusene er massiv og viser at ministeren har stor mangel for forståelse for de faktiske forhold. Diagnosen er ikke økonomisk og administrativ vanskjøtsel, slik ministeren synes å mene med sin bestilling. Løsningen til helseministeren er å sette noen hjelpeløse ansatte i en gisselsituasjon; skal den ansatte forsøke å gjøre «jobben sin» og kaste en hel landsdel inn i usikkerhet og fortvilelse, eller skal hen slutte og begynne i det private? Verkebyllen er der; Folkene våre slutter og rømmer over til de private og pengene våre strekker ikke til. Hvorfor er det blitt en slik verkebyll? Svaret finnes ikke i medisinen til Kjerkol.

Diagnosen er at markedsliberaliseringen av helsesektoren har spilt falitt. APs klokketro på at innføringen av forretningsmodell i sykehussektoren skulle være saliggjørende for det offentlige helsevesenet, viste seg i stede å forårsake nye problemer. Løsningene fulgte i samme spor: mer privatisering, mer forretningsdrift mer konkurranse. Helsefortaksmodellens mangler skulle reddes av private helseaktører. Stadig flere av dem. 

Resultatet ser vi nå. Spiralen som startet på 80-tallet har nå fått så god fart nedover at full krasj for det offentlige synes å være nærstående. Offentlige helsetjenester taper konkurransen; Drømmen om ryddigere arbeidshverdager uten akuttinnleggelser, budsjettkrav og stadige nedskjæringer blir redningen for utslitte leger og pleiepersonell. Våre offentlige sykehus føler seg maktesløse og sjanseløse i denne kampen, og de blir bedt om å gripe etter økonomiske halmstrå; antall innleggelse og behandlinger pr 1000 innbyggere må opp. Bunnlinja må være i fokus- Da blir alt bra. Men kart og terreng henger ikke sammen. Det er ikke penger nok, det er ikke folk nok. Og tiltakene de har grepet etter i årevis, som de fortsatt blir bedt å gripe etter fører dem bare lengre og lengre ned i gjørma, for de som mister jobben fordi arbeidsstedet blir lagt ned begynner ikke nødvendigvis på UNN. Mangelen på fagfolk er nasjonal.

Så står vi der da i distriktene og er vitner til en slakt av helsetilbudene, med kniven på strupen og trusler om at vi har ikke folk, dette må til. En forklaring forkledt som eneste løsning. For det er soleklart at små samfunn som Nord- og Midt-Troms med sitt innbyggertall alltid må stå å kjempe i denne konkurransen. Særlig ikke når alternativet som skisseres er at vi ikke kan tilby helt elementære tjenester på hoved sykehuset, eller at hele sykehus må legges ned. Samfunn stilles opp mot hverandre og det blir alles kamp mot alle. Som i alle sentraliseringssaker so sendes regningen for disse famøse handlingene til innbyggerne. Det er de som må betale med lengre reisevei til tjenestene, større personlige og økonomiske omkostninger og større usikkerhet. Feil medisin til feil diagnose.  

Medisinen for diagnosen er å omstille helsevesenet ved å inndra alle lisenser eller vilkår om å etablere nye private sykehusplasser og private helseselskap, legge inn de nødvendige økonomiske midler til å bygge opp den kapasiteten vi faktisk har behov for i den offentlige helsetjenesten, slik at vi ikke trenger å bruke hverken Aleris eller Unilabs eller noen andre private aktører til grunnleggende helsetjenester. Det langsiktige målet å være å si opp avtalene om kjøp av tjenester. Bruke øremerkede offentlige midler på utstyr og investeringer i sykehusenes, og gjøre det offentlige like attraktivt som det private. Vi må gi helsepersonell valgmuligheter i den offentlige helsetjenesten uten å behøve å gå til den private, vi må tilby en arbeidsplass det er mulig å holde ut i. Dette koster penger i en overgangsperiode, og helseforetakene må gis det nødvendige økonomiske handlingsrommet. Løsningen ut av denne hengemyra er ikke å jobbe i lukkede styrerom etter økonomiske lønnsomhetsvariabler, men å bruke hele fagmiljøet og være villig til å bruke tid og penger for å komme på rett kjøl.  Den langsiktige løsningen er å styrke den offentlige helsetjenesten og fase ut private tilbydere, ellers risikerer vi at helsetjenestene våre kollapser. På sikt er det det eneste vi kan gjøre for å sikre gode og trygge helsetjenester og bosetting i hele Nord-Norge. Det ministeren gjør nå er stikk motsatt, hun dytter ansvaret for vanskelige og omfattende spørsmål som berører tryggheten for en hel landsdel over på styret uten å legge nødvendig tid og ressurser i utredningene. Det er dags for å spørre om det er rett person på rett plass, kanskje er det på tide hun tar sin hatt og går.