|
Mineraler som nikkel, mangan, kobolt, kobber og sjeldne jordartselementer er viktige ingredienser til overgangen fra fossil til fornybar energi.Flere av mineralene finnes i norske havområder, men en ny rapport fra Sintef avdekker at behovet for mineralene kan kuttes drastisk med opptil 58 prosent gjennom innovasjon innen fornybar teknologi, og ved å gjøre økonomien vår mer sirkulær.
– Gruveindustrien og dens investorer prøver å plante en fortelling om at vi er avhengige av mineralene i dyphavet for å lykkes med det grønne skiftet og for å bekjempe klimakrisen, men det avkrefter denne rapporten. Det bør få statsminister Støre og resten av regjeringen til å trekke i bremsen, sier Karoline Andaur, generalsekretær i WWF Verdens naturfond.
For sent til det grønne skiftet
I oktober la Olje- og energidepartementet frem konsekvensutredningen for gruvedrift på havbunnen, som tar sikte på å åpne for gruvedrift på havbunnen i havområder tilsvarende ca. 85 prosent avNorges landareal – stikk i strid med hav- og miljøfaglige anbefalinger. Både FNs miljøprogram, Verdens økonomiske forum og Havpanelet har advart om at vi i dag har altfor lite kunnskap om hva konsekvensene av gruvedrift på havbunnen vil bli.
– Det er snakk om å starte opp industri på flere tusen meters dyp til tross for at vi vet utrolig lite om naturen der. Det er direkte uforsvarlig og kan gi uante konsekvenser for både dyreliv og sårbare økosystemer, samt fiskeri og andre næringer. Den risikoen kan vi ikketa, sier Andaur.
Rapporten viser at mineraler fra havbunnen uansett vil komme for sent til å bidra til det grønne skiftet, som trenger mineraler for å kunne skalere opp fornybare løsninger innen 2040. I dag er det ingen land som utvinner havbunnsmineraler, og den nødvendige teknologien er ennå i startgropa. Ifølge OEDskonsekvensutredning kan gruvedrift på havbunnen tidligst iverksettes i 2035 – hvis det i det hele tatt er mulig.
Teknologi og sirkulære løsninger minsker behovet
Frem til 2050 kan altså det totale behovet for mineraler reduseres 58 prosent. Ny teknologi, for eksempel innen batterier, vil kunne redusere mineralbehovet med 30 prosent. I tillegg kan sirkulærøkonomiske tiltak redusere etterspørselen etter de aktuelle mineralene med ytterligere 18 prosent, for eksempel gjennom tiltak som forlenger levetiden til ulike fornybarinstallasjoner.
Frem til 2050 kan rundt 10 prosent av det totale behovet etter mineraler dekkes gjennom resirkulering. Dette tallet vil naturlig bli større etter hvert som lagrene av kritiske mineraler vokser,og i 2050 kan trolig all ny mineraletterspørsel dekkes gjennom en sirkulær økonomi, ifølge rapporten.
– I dag lever vi i et bruk- og kastsamfunn og vi kan gjøre økonomien vår langt mer sirkulær ved å samle inn mineralene som allerede er utvunnet og bruke på nytt, designe produkter man kan reparere og sette levetidskrav på produkter. Gruvedrift på havbunnen vil da ikke bare være unødvendig, men også uforsvarlig og ikke minst uøkonomisk, sier generalsekretæren.
Bredt opprop for å vente
WWF krever at Norge ikke åpner for gruvedrift på havbunnen før det er bevist at slike inngrep kan skje uten tap av dyreliv, leveområder og opprettholdelse av naturens egne livsviktige funksjoner. Stadig flere nasjoner, finansinstitusjoner og forskere stiller seg bak et moratorium på havbunnsmineraler, altså et midlertidig forbud. Selv mineralavhengige selskaper som BMW Group, Samsung SDI, Philips og Google har vært tydelige på at de ikke vil bruke eller finansiere mineraler fra dyphavet. EUs investeringsbank har også ekskludert gruvedrift på havbunnen fra sine investeringer.
– Norge og norske bedrifter må vise vei og være ledende på grønn omstilling innen naturens tålegrenser. Vi vinner ikke klimakampen med å forverre naturkrisen, og vi kan ikke risikere å ødelegge sårbar og viktig natur i et kappløp til dyphavet uten å ane hva konsekvensene blir – særlig når vi nå ser at mineralene ikke er nødvendige til det grønne skiftet, sier Andaur.
|
