Pressemelding
Stortingsrepresentant Torny Pedersen, Ap -
18.04.2005
OL-drømmen som brast
Leserinnlegg
- OL-drømmen som brast!
Det kunne ha blitt spektakulært
Det kunne ha blitt en stor kulturbegivenhet
Det kunne ha skapt en næringsutvikling uten sidestykke
Det kunne ha skapt en optimisme om at flere enn Arbeiderpartiet og Senterpartiet i norsk politikk ville satse på Norge i nord, men sånn ble det ikke denne gangen.
Et OL i Tromsø ble for mye for regjeringen Bondevik. Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland meddelte allerede i november at Regjeringen ikke ville stille den nødvendige garanti for Tromsø 2014 AS sin søknad om å få arrangere De Olympiske vinterleker og Paralympics i Tromsø i 2014.
Skuffelsen var stor mange steder i hele landet, og flere stilte seg undrende til alle argumentene mot et OL i Tromsø, som kom fram i St. meld. Nr. 7 (2004-2005).
Var kanskje svaret gitt på forhånd?
Regjeringen har brukt mange sider på å omtale ting de mener er negative om de planlagte OL-anleggene. Det eneste positive man kan lese er uttalelsen om at anleggene for langrenn og skiskyting anses som gode. En slik ensidig negativ fokusering skaper et bilde av at et slikt arrangement ikke kan gjennomføres så langt mot nord.
Arbeiderpartiet ser på OL i Tromsø som et felles nasjonalt løft, og derfor mener vi det blir feil når Regjeringen blant annet bekymrer seg for at investeringskostnader kan bli høyere enn antatt. Og at dette igjen kan føre til bruk av mer spillemidler, og at det vil gå ut over tiltak andre steder i landet.
Tenkte man slik da man planla Lillehammer OL? Det som er viktig i denne sammenheng er at etterbruk av anleggene er vel gjennomtenkt, noe beholdes, og noe skulle bygges om. Vi trenger blant annet ishaller også nord for Trondheim. Vi vet at Tromsø OL internasjonalt er sett på som en meget interessant søker. Idrettsfesten, kulturfesten og folkefesten skulle foregå på et relativt lite område der man anlegger en, eventuelt to deltakerlandsbyer, er noe vi vet ville blitt vurdert positivt.
Stor ringvirkninger
Like viktig som to uker med OL-fest i en fantastisk del av landet, er årene som ligger forut for arrangementet. NORUT Samfunnsforskning har antatt 15000 årsverk over en periode på seks til åtte år, i tillegg til samarbeid og dugnadsånd også fra andre deler av landet. Dette ville skapt inntekter til privat næringsliv og til det offentlige, noe som igjen ville ha kommet befolkningen til gode. Dette ville gitt vekst for nordområdene, kysten og hele landet.
Det aller viktigste er de store ringvirkningene OL har for idretten. Det faktum at Nord-Norge mangler idrettsanlegg av internasjonal klasse er uheldig for norsk og nordnorsk idrett. Landsdelens utøvere har faktisk dårligere treningsvilkår enn aktive sørpå, noe som rammer idretten både i topp og bredde. OL i Tromsø ville bøte på dette. Dessuten kan Tromsø påta seg vertskapsforpliktelser overfor Arctic Winter Games. De nordlige urfolkenes vinterleker.
Jeg vil også nevne den store kultursatsingen som var tenkt i forbindelse med lekene. Blant annet det fireårige olympiske kulturprogrammet som teller ned til OL, og 200-årsdagen for Norges grunnlov i 2014. Kulturprogrammet skulle reflektere de arktiske urfolkenes samarbeid på tvers av geografiske, kulturelle, etniske og nasjonale grenser.
Norge hadde en unik sjanse til å profilere Nord-Norge og Kyst-Norge, det mest fantastiske og spektakulære vårt land har å by på, og der landets verdiskaping vil finne sted i årene framover, og der reiselivsnæringen vil satse stort i framtiden.
Vi burde la over 2 milliarder TV-seere i hele verden få oppleve Norge vinterstid med alle sine fasiliteter. Tromsø bør være Norges neste OL-by, allerhelst i 2014.
Vi burde ha grepet sjansen nå.
Men dessverre sa regjeringspartiene, Fr.p og SV nei til et storslått arktisk OL. Det syns jeg som nordnorsk stortingsrepresentant er trist. Bare Ap og Sp sa ja til å gi Tromsø 2014 AS statsgaranti.
- OL-drømmen som brast!
Det kunne ha blitt spektakulært
Det kunne ha blitt en stor kulturbegivenhet
Det kunne ha skapt en næringsutvikling uten sidestykke
Det kunne ha skapt en optimisme om at flere enn Arbeiderpartiet og Senterpartiet i norsk politikk ville satse på Norge i nord, men sånn ble det ikke denne gangen.
Et OL i Tromsø ble for mye for regjeringen Bondevik. Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland meddelte allerede i november at Regjeringen ikke ville stille den nødvendige garanti for Tromsø 2014 AS sin søknad om å få arrangere De Olympiske vinterleker og Paralympics i Tromsø i 2014.
Skuffelsen var stor mange steder i hele landet, og flere stilte seg undrende til alle argumentene mot et OL i Tromsø, som kom fram i St. meld. Nr. 7 (2004-2005).
Var kanskje svaret gitt på forhånd?
Regjeringen har brukt mange sider på å omtale ting de mener er negative om de planlagte OL-anleggene. Det eneste positive man kan lese er uttalelsen om at anleggene for langrenn og skiskyting anses som gode. En slik ensidig negativ fokusering skaper et bilde av at et slikt arrangement ikke kan gjennomføres så langt mot nord.
Arbeiderpartiet ser på OL i Tromsø som et felles nasjonalt løft, og derfor mener vi det blir feil når Regjeringen blant annet bekymrer seg for at investeringskostnader kan bli høyere enn antatt. Og at dette igjen kan føre til bruk av mer spillemidler, og at det vil gå ut over tiltak andre steder i landet.
Tenkte man slik da man planla Lillehammer OL? Det som er viktig i denne sammenheng er at etterbruk av anleggene er vel gjennomtenkt, noe beholdes, og noe skulle bygges om. Vi trenger blant annet ishaller også nord for Trondheim. Vi vet at Tromsø OL internasjonalt er sett på som en meget interessant søker. Idrettsfesten, kulturfesten og folkefesten skulle foregå på et relativt lite område der man anlegger en, eventuelt to deltakerlandsbyer, er noe vi vet ville blitt vurdert positivt.
Stor ringvirkninger
Like viktig som to uker med OL-fest i en fantastisk del av landet, er årene som ligger forut for arrangementet. NORUT Samfunnsforskning har antatt 15000 årsverk over en periode på seks til åtte år, i tillegg til samarbeid og dugnadsånd også fra andre deler av landet. Dette ville skapt inntekter til privat næringsliv og til det offentlige, noe som igjen ville ha kommet befolkningen til gode. Dette ville gitt vekst for nordområdene, kysten og hele landet.
Det aller viktigste er de store ringvirkningene OL har for idretten. Det faktum at Nord-Norge mangler idrettsanlegg av internasjonal klasse er uheldig for norsk og nordnorsk idrett. Landsdelens utøvere har faktisk dårligere treningsvilkår enn aktive sørpå, noe som rammer idretten både i topp og bredde. OL i Tromsø ville bøte på dette. Dessuten kan Tromsø påta seg vertskapsforpliktelser overfor Arctic Winter Games. De nordlige urfolkenes vinterleker.
Jeg vil også nevne den store kultursatsingen som var tenkt i forbindelse med lekene. Blant annet det fireårige olympiske kulturprogrammet som teller ned til OL, og 200-årsdagen for Norges grunnlov i 2014. Kulturprogrammet skulle reflektere de arktiske urfolkenes samarbeid på tvers av geografiske, kulturelle, etniske og nasjonale grenser.
Norge hadde en unik sjanse til å profilere Nord-Norge og Kyst-Norge, det mest fantastiske og spektakulære vårt land har å by på, og der landets verdiskaping vil finne sted i årene framover, og der reiselivsnæringen vil satse stort i framtiden.
Vi burde la over 2 milliarder TV-seere i hele verden få oppleve Norge vinterstid med alle sine fasiliteter. Tromsø bør være Norges neste OL-by, allerhelst i 2014.
Vi burde ha grepet sjansen nå.
Men dessverre sa regjeringspartiene, Fr.p og SV nei til et storslått arktisk OL. Det syns jeg som nordnorsk stortingsrepresentant er trist. Bare Ap og Sp sa ja til å gi Tromsø 2014 AS statsgaranti.
