Pressemelding

Alle mennesker har en ukrenkelig og iboende egenverdi. Det kan ikke gjentas for ofte. Dette blir likevel bare ord dersom det ikke følges opp i praktisk politikk.

Debatten om aktiv dødshjelp er en krevende sak. Det er enkelt å ha sympati for mennesker som har levd et langt liv og går inn i en fase med risiko for mye smerte og lidelse. Døden er i stor grad er institusjonalisert, og mange har ikke lenger opplevd å se et menneske i livets siste fase. Det kan derfor være både ukjent og skremmende. 

Vi kommer ikke utenom at man med aktiv dødshjelp rangerer menneskelig liv. Noen liv blir da verdt mer enn andre. For meg har alt liv like stor verdi, uavhengig av alder og psykisk eller fysisk funksjonsnivå. Når andre mennesker er involvert i vår død, er det heller ikke lenger bare våre ønsker som tas hensyn til. Sannsynligheten for et at døende menneske kan la seg påvirke til å velge en annen avslutning på livet, er åpenbart til stede. Vi kan ikke sikre oss mot at muligheten for aktiv dødshjelp kan bli en avgjørende faktor for valget som tas. Ingen av oss ønsker å være en byrde. 

I Nederland, som legaliserte aktiv dødshjelp i 2002, hadde 2910 tilfeller av dette i 2010. I fjor var tallet steget til 6306. Ved assistert selvmord, hvor pasienten må innta den dødbringende dosen av medisin selv, er veksten mye lavere med 182 i 2010, og 250 i 2017.

Det er også interessant at i 2014 og 2015 fikk 124 mennesker eutanasi på grunn av mental og atferdsmessig sykdom i Belgia.

Samtidig er det viktig å understreke at vi som pasienter allerede har mange valgmuligheter. Dersom man er dødssyk kan man si nei til livsforlengende behandling. Men dette er grunnleggende forskjellig fra å aktivt få hjelp til å dø.

Retten til å dø har vi allerede. Vi har derimot ikke noen rett til å bli tatt livet av. Slik vil jeg at det skal fortsette å være. Jeg er derfor glad for at Høyres prinsipprogramkomité ikke ønsker noen endring i dette spørsmålet.