Pressemelding

Debatten om et medieombud forstummet fort. Noen mediefolk tok fram det harde skytset og minnet om Kina, Albania og andre store farer for ytringsfrihetens kår i verden. Vi kan godt forstå at mediene ikke trenger et ombud. De klarer seg godt. Det gjør ikke publikum og brukerne av medieinnhold. De trenger hjelp.

Det var litt komisk å følge medienes avvisning av et ombud på samme tid som Dagbladet sto tiltalt i retten i en lurvete sak om kjendiser, rykter og historier. Poenget denne gangen var at den tiltalte hadde alle midler han trengte til å kjøre saken for Pressens Faglige Utvalg (PFU) og kjøpe den advokathjelp han trengte. Slik er det ikke for den jevne borger.

En stakkar som blir uthengt i mediene, er ille ute. PFU er et ukjent landskap. Det er en merkelig institusjon der pressen dømmer seg selv. Det riktige er vel heller at de ofte frikjenner seg selv. Den lille mann og kvinne har stor respekt og redsel for å ta opp en sak med PFU. Og hvem vil kjempe i retten mot en mediebransje som kan kjøre sine saker helt til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg?

Noen medier jobber mer ansvarlig enn andre. Bergens Tidende har sitt velfungerende leserombud, men også dette er knyttet til mediet. Den digitale hverdag har gitt oss mange nye medier og plattformer. De fleste av disse har ikke den minimum av beredskap pressen har. Internett fylles opp av sladder, bakvaskelse, ulovlige bilder og andre krenkelser av personvernet. Hva skal folk gjøre?

Trond Giske bør lukke ørene mot dem som roper om Albania og Kina og åpne ørene for dem som trenger hjelp. Gi gjerne ombudet et annet navn. Men glem det ikke.


Geir Magnus Nyborg – gmn@fom.no
generalsekretær i Familie & Medier – Kristent medieforum