Pressemelding

Du skal høre mye. Dette uttrykket ble brukt i Tore Skoglund sitt humorprogram fra Rorbua i Tromsø som innledning til programmet, men i vårt tilfelle som innledning til et alvorligere tema.

Etter å ha sett og hørt innslaget med Ola Svenneby, leder i unge høyre, i Dagsnytt 18 sendinga 8. mars, tenkte jeg – du skal jaggu høre mye fra unge mennesker som gis rikelig plass og taletid i en av landets mest sett nyhetsprogram.

Svenneby, en ung mann i 25 årsalderen, sier at det er håpløst med bosetting i hele Finnmark, og at Finnmark avfolker seg selv med lave fødselstall og stor fra fraflytting. Kun et fåtall tettsteder bør samle befolkningen, altså avfolke alle små kommuner, fiskevær og bygder. Han hevder videre at myndigheter og politikere i mindre grad skal lytte til de som bor her, men bestemme fra sentralt hold hva som skal gjøres. Burde være mer regionalisering og sentralisering. Å bo i urbane strøk, det er det som gjelder.

Jeg vil på det mest innstendige anbefale herr Svenneby og hans likesinnede å lese landsdelens historie, både den forholdsvis nære fra siste verdenskrig og den lenger tilbake til tiden da fylket ble befolket. Uttalelser fra unge mennesker uten erfaring fra annet enn broileroppdragelse innenfor partiet, bør skaffe seg erfaring og grunnleggende historiekunnskap først, før de går ut med bastante uttalelser.

Hans sjef, Erna Solbergs kommentar til unge-høyre lederens uttalelser: «i overkant radikalt». Med andre ord kan man tolke at hun har samme syn, om enn med en smidigere og mer politisk salgbar fremdrift. Det er ekstremt farlig å la «fake news» ta plass og spres gjennom riksdekkende nyhetsprogram. Mine tanker gitt tilbake til 1945 -1946, hvor sentrale myndigheter i Oslo besluttet at bare noen få utpekte tettsteder skulle bygges opp igjen etter krigen. Som kjent, for de fleste, så ble hele Finnmark og Nor-Troms svidd av som et ledd i den tyske arme sin brente jords taktikk. Alt ble brent, telefonstolper, havneanlegg, bolighus, offentlige bygg, med andre ord alt som kunne brennes ble brent. Kun et fåtall kirkebygg fikk stå, blant annet kirka som det eneste gjenstående bygget i mitt hjemsted Honningsvåg, ellers kun rester av grunnmurer og skorsteinspiper. Kirkebygget fungerte som bolig for de første gjenreiserne som kom hit etter krigen.

Sentralmyndighet pekte ut noen få steder de ønsket å gjenoppbygge, og la samtidig inn restriksjoner for tilbakevending til de brente bygder. Dette ble ignorert av de evakuerte. Folk reiste tilbake til sine kjente og kjære hjemsteder, og satt i gang gjenreisings arbeider der. Noen unntak ble det, men ikke mer enn en handfull.

I innslaget i dagsnytt 18, var det ingen som dro frem elefanten i rommet, nemlig den lange tradisjon fra staten og kapitalinteressene i sør i landet for å utnytte og profitere på de kolossale resursene som finnes på land og i havet. Utnytte disse resurser uten å etablere særlig industri på land i Finnmark, pluss at personer og selskaper med sine ansatte selvsagt skatter til sine hjem kommuner. Dermed uteblir skatteinntekter og kapitaloppbygging i finnmarkskommunene.

Løsningen er enkel, men vil nok sitte langt inne og kanskje kreve lovendringer;

Innføre 8% skatt på all lønnsinntekt, momsfritak for rehabilitering av boliger, overføre styring av fisk- og bergverksresurser til kommunene og fylket. Vi MÅ reversere retningen på pengestrømmene. De som vil utnytte resursene her oppe, må etablere sine drifts -og eierselskap i kommunene her i fylket. Med andre få bygget opp lokal kapital som reinvesteres i industrien og samfunnene her oppe. Dermed blir vi mindre avhengige av statlige overføringer og kan stå på egne bein, og fremstå som en likeverdig landsdel som skaper noe til gavn for hele nasjonen.

Etter min oppfatning så er det gamle visdomsordet «money talks» det som gjelder til syvende og sist.

La folket her oppe få nettoinntekter som gjør at en reise til sør- Norge og utlandet blir økonomisk overkommelig og tilgjengelig for folk flest. Ikke som i dag at en tur/retur flyreise Honningsvåg – Oslo for en liten familie koster mer enn ei netto månedslønn.

Så lenge pengestrømmene fra det som skapes fra fiske, fiskeoppdrett, reiseliv og bergverksdrift legges igjen andre steder enn i Finnmark, så vil vi ikke klare å snu utviklingen med folketallsreduksjonen. Effekten av småtiltak som gunstig nedbetaling av studielån, gratis barnehage, noe billigere flybilletter, osv., er som å pisse i buksa for å holde varmen.

Etter kraftige påtrykk fra lokale myndigheter og politiske partier har vi nå fått forslag fra dagens regjering om kraftige investering på to viktige fylkesveier i kommende nasjonale i kommende NTP. Dette vil hjelpe noe, men neppe løse fraflyttings- og urbaniserings syndromet.

Det er ikke klimaet som årsaker fraflytting. Også de som bor i sør-Norge reiser gjerne til varmere strøk i den kalde og mørke årstiden.

Ser vi på utviklingen i Sverige og sammenligner Nord-Norge med Nord-Sverige, finner vi at de nordligste fylkene i Sverige har ca. samme antall fastboende, 500 000 personer, som vi har i våre tre nordligste fylker. Mens folketallet synker her hos oss så stiger folketallet i Nord-Sverige, riktig nok mest i noen av de større tettstedene. Det som har skjedd, er at med bevist politisk styring fra sentral -og lokale myndigheter legges det til rette for industrietableringer, kraftproduksjon og en enorm oppgradering og nybygging av jernbanen nord-sør. Samtidig rustes infrastrukturen opp for å kunne ta imot en beregnet økning på hele 100 000 nye fastboende.

Vi kan lære mye av å analysere og delvis kopiere utviklingen i Sverige. I en lang periode etter 2. verdenskrig opplevde Sverige en massiv fraflytting fra grissgrendte strøk til urbane strøk, hvor det ble etablert ny industri som kunne absorbere nye arbeidstakere. Dette er altså en utvikling svenskene har lyktes å snu, ved hjelp av sterk og målrettet vilje og tilrettelegging både for folk og industri.

En opplysende kampanje som fremsnakker mulighetene i Finnmark er absolutt nødvendig. Nå må vi som bor her kjøre i gang og fronte. Vi trenger en Stein Bastesen her hos oss som uredd står frem og som har den nødvendige utholdenhet og oppbakking fra oss.