Pressemelding
Fylkesvaraordfører i Finnmark, Runar Sjåstad, AP -
17.04.2007
Regionalisering og Finnmarks framtid
Jeg visert til innlegg fra Sigurd Westgaard, leder i Alta arbeiderparti., i Finnmark Dagblad 26. mars 2007.
I innlegget med tittelen "Regionalisering og økonomisk utvikling", argumenterer Westgaard for at det mest rasjonelle for Finnmarks del er å la seg innlemme i en nordnorsk storregion. Han har en skrivebordsteoretisk tilnærming knyttet til perspektivene "omfordeling" og "egenutvikling", som han mener er to tilnærmingsmåter som i stor grad utelukker hverandre.
Finnmark fylkeskommunes argumenter for å bestå som egen region plasserer han i omfordelingsbåsen. I et omfordelingsperspektiv er det å få flyttet arbeidsplasser og investeringer fra sentrale strøk til distriktene det viktigste, mens man ikke ser potensialene for egenutvikling, eller vekst basert på utvikling av nye ressurser.
I følge Westgaard vil det bli en svært utfordrende øvelse å kombinere disse to perspektivene, da de skaper helt forskjellige forutsetninger for økonomisk vekst.
Sett fra Finnmark fylkeskommunes perspektiv befinner denne utfordringen seg på Westgaards skrivebord og ikke nødvendigvis i virkelighetens nordnorge og i mulighetsfylket Finnmark. Det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig!
I Finnmark har vi lenge jobbet for en mer fornuftig fordeling av ansvar og oppgaver mellom sentrale og regionale forvaltningsnivåer. Gjennom vårt politiske påvirkningsarbeid de siste årene har vi jobbet for å få flere oppgaver, makt og myndighet til fylkeskommunene og flere arbeidsplasser til distriktsnorge. Dette er i tråd med Westgaards "omfordelingsperspektiv". Sett fra vårt ståsted finnes imidlertid en rekke fornuftige argumenter for en slik omfordeling av arbeidsplasser fra sentrale strøk til distriktene. Eksempler på vellykkede omfordelinger er kontoret for voldsofferstatning i Vardø som har gitt mulighet for å opprette en desentralisert jussutdanning, NAV`s innkrevingsentral i Kirkenes som har tilført kompetansearbeidsplasser til et tidligere industriavhengig samfunn og Universitetetenes Registreringssentraler (Uni Reg) som har bidratt til et mer variert arbeidsmarked i småkommuner med arbeidsledighet. Når denne type institusjoner og arbeidsplasser etableres i Oslo og andre større kommuner i det sentrale østlandsområdet, mener vi dette er basert på et tradisjonelt og konservativt syn og en tanke om at arbeidsplassene må befinne seg der kompetansen er.
Westgaard skriver i sitt innlegg at "..unge mennesker neppe vil akseptere en slik argumentasjon, og søke mot regioner som gir bedre muligheter til å realisere sine drømmer" Han henviser til at Finnmark ikke kan fortsette å kreve omfordeling av arbeidsplasser fra regioner som gjennom egenutvikling og mye slit har klart å utvikle slike…"
Jeg tror at kompetansen vil komme dit arbeidsplassene er, og at en bevisst holdning til plassering av ulike offentlige kontorer og funksjoner i distriktsnorge vil bidra til et mer variert og attraktivt arbeidsmarked i distriktene som også tiltrekker seg ungdom.
Hvis Finnmark fylkeskommune skal plassere sitt regionale utviklingsarbeid de siste 4 – 5 årene inn i ett av Westgaards skriverbordsperspektiver så er det "Egenutviklingsperspektivet" som fanger opp det meste av vårt arbeid. Her burde det være nok å vise til det regionale utviklingsprogrammet "RessursRIK Region Finnmark" 2004 – 2007, med sine innsatsområder og tiltak. Vi tror på utvikling av regionen Finnmark med basis i våre egne ressurser. Finnmark er uttømmelig på ressurser, og vi tenker ikke bare på fisken eller oljen.
Vi ser og utnytter mulighetene i Energifylket Finnmark og har utviklet egne strategier for dette feltet og er kommet langt når det relasjonsbygging og samarbeidsprosjekter med både nasjonale og internasjonale aktører på området.
Vi ser og utnytter mulighetene i Matfylket Finnmark og bidrar til utvikling og innovasjon innen fiskeri og oppdrett. Kongekrabben er f.eks en enorm ressurs som bidrar til mange lønnsomme og nyskapende arbeidsplasser i fylket
Vi ser og utnytter mulighetene i Opplevelsesfylket Finnmark der Finnmark ligger milevis foran Troms og Nordland i utviklingen av vinterturisme og økning i antall gjestedøgn.
Vi ser og utnytter mulighetene i Kulturfylket Finnmark med en offensiv satsing på å utvikle kultur som næring i fylket.
Vi ser og utnytter muligheten i Grensefylket Finnmark basert på lange tradisjoner og nære samarbeidsrelasjoner med Nordvest-Russland og Finland.
Vi er opptatt av at Finnmarkingene sjøl skal få ta del i utviklingen av sin egen region i en tid preget av helt nye mulighetshorisonter. Vi tror at Finnmark kan gå en lys framtid i møte og vil gjennom vårt fokus på mulighetene bidra til innovasjon og entrepenørskap blant Finnmarks befolkning. Selvsagt skal vi også ta i mot innovative og nyskapende mennesker fra andre deler av landet som ønsker å realisere sine drømmer i Finnmark. Her er det plass til alle!
I Westgaards artikkel finner jeg ikke svar på hvorfor det skulle være bedre for Finnmarkingene eller kommunene i Finnmark å være med i en nordnorsk storregion, heller ikke at egenutvikling er lettere å realisere i en storregion enn i en mindre enhet.
Det er vanskelig å spå om hva som vil skje med Finnmark i en nordnorsk storregion, men et par konsekvenser er helt åpenbare:
Knapt 73 000 finnmarkinger vil utgjøre en liten del av den nordnorske totalbefolkningen (ca 15 % dersom Nordland Troms og Finnmark slås sammen , ca 33 % dersom Troms og Finnmark slås sammen). For at en region skal få legitimitet blant folket er det en forutsetning at befolkningen føler at deres område er representert og har innflytelse i politiske styringsorganer. En nordnorsk storregion vil omfatte et gedigent geografisk område med svært ulik befolkningstetthet. En slik region vil kunne stå uten legitimitet blant Finnmarks befolkning dersom representasjon kun skal beregnes ut fra folketall.
Det er lite sannsynlig at administrasjonssenteret for en ny nordnorsk storregion ville fått sete i Finnmark. Vi har ikke tro på at ressursrike Finnmark vil tjene noe på å bli styrt fra Tromsø, eller Bodø. Det blir for langt mellom befolkning og beslutningstakere og det blir ikke minst for langt mellom beslutningstakerne og ressursene.
Hvis vi ser noen år fram i tid, ser vi et nytt Norge med nye regioner og ny oppgavestruktur mellom forvaltningsnivåene. Finnmark er egen region, men har et tett samarbeid og står sammen med resten av Nord-Norge i mange saker. Slikt samarbeid har vi lange tradisjoner for i Nord- Norge og sett fra Finnmarks ståsted er det et sterkt ønske om et fortsatt nært og godt samarbeid mellom de nordnorske regionene også i framtiden.
I innlegget med tittelen "Regionalisering og økonomisk utvikling", argumenterer Westgaard for at det mest rasjonelle for Finnmarks del er å la seg innlemme i en nordnorsk storregion. Han har en skrivebordsteoretisk tilnærming knyttet til perspektivene "omfordeling" og "egenutvikling", som han mener er to tilnærmingsmåter som i stor grad utelukker hverandre.
Finnmark fylkeskommunes argumenter for å bestå som egen region plasserer han i omfordelingsbåsen. I et omfordelingsperspektiv er det å få flyttet arbeidsplasser og investeringer fra sentrale strøk til distriktene det viktigste, mens man ikke ser potensialene for egenutvikling, eller vekst basert på utvikling av nye ressurser.
I følge Westgaard vil det bli en svært utfordrende øvelse å kombinere disse to perspektivene, da de skaper helt forskjellige forutsetninger for økonomisk vekst.
Sett fra Finnmark fylkeskommunes perspektiv befinner denne utfordringen seg på Westgaards skrivebord og ikke nødvendigvis i virkelighetens nordnorge og i mulighetsfylket Finnmark. Det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig!
I Finnmark har vi lenge jobbet for en mer fornuftig fordeling av ansvar og oppgaver mellom sentrale og regionale forvaltningsnivåer. Gjennom vårt politiske påvirkningsarbeid de siste årene har vi jobbet for å få flere oppgaver, makt og myndighet til fylkeskommunene og flere arbeidsplasser til distriktsnorge. Dette er i tråd med Westgaards "omfordelingsperspektiv". Sett fra vårt ståsted finnes imidlertid en rekke fornuftige argumenter for en slik omfordeling av arbeidsplasser fra sentrale strøk til distriktene. Eksempler på vellykkede omfordelinger er kontoret for voldsofferstatning i Vardø som har gitt mulighet for å opprette en desentralisert jussutdanning, NAV`s innkrevingsentral i Kirkenes som har tilført kompetansearbeidsplasser til et tidligere industriavhengig samfunn og Universitetetenes Registreringssentraler (Uni Reg) som har bidratt til et mer variert arbeidsmarked i småkommuner med arbeidsledighet. Når denne type institusjoner og arbeidsplasser etableres i Oslo og andre større kommuner i det sentrale østlandsområdet, mener vi dette er basert på et tradisjonelt og konservativt syn og en tanke om at arbeidsplassene må befinne seg der kompetansen er.
Westgaard skriver i sitt innlegg at "..unge mennesker neppe vil akseptere en slik argumentasjon, og søke mot regioner som gir bedre muligheter til å realisere sine drømmer" Han henviser til at Finnmark ikke kan fortsette å kreve omfordeling av arbeidsplasser fra regioner som gjennom egenutvikling og mye slit har klart å utvikle slike…"
Jeg tror at kompetansen vil komme dit arbeidsplassene er, og at en bevisst holdning til plassering av ulike offentlige kontorer og funksjoner i distriktsnorge vil bidra til et mer variert og attraktivt arbeidsmarked i distriktene som også tiltrekker seg ungdom.
Hvis Finnmark fylkeskommune skal plassere sitt regionale utviklingsarbeid de siste 4 – 5 årene inn i ett av Westgaards skriverbordsperspektiver så er det "Egenutviklingsperspektivet" som fanger opp det meste av vårt arbeid. Her burde det være nok å vise til det regionale utviklingsprogrammet "RessursRIK Region Finnmark" 2004 – 2007, med sine innsatsområder og tiltak. Vi tror på utvikling av regionen Finnmark med basis i våre egne ressurser. Finnmark er uttømmelig på ressurser, og vi tenker ikke bare på fisken eller oljen.
Vi ser og utnytter mulighetene i Energifylket Finnmark og har utviklet egne strategier for dette feltet og er kommet langt når det relasjonsbygging og samarbeidsprosjekter med både nasjonale og internasjonale aktører på området.
Vi ser og utnytter mulighetene i Matfylket Finnmark og bidrar til utvikling og innovasjon innen fiskeri og oppdrett. Kongekrabben er f.eks en enorm ressurs som bidrar til mange lønnsomme og nyskapende arbeidsplasser i fylket
Vi ser og utnytter mulighetene i Opplevelsesfylket Finnmark der Finnmark ligger milevis foran Troms og Nordland i utviklingen av vinterturisme og økning i antall gjestedøgn.
Vi ser og utnytter mulighetene i Kulturfylket Finnmark med en offensiv satsing på å utvikle kultur som næring i fylket.
Vi ser og utnytter muligheten i Grensefylket Finnmark basert på lange tradisjoner og nære samarbeidsrelasjoner med Nordvest-Russland og Finland.
Vi er opptatt av at Finnmarkingene sjøl skal få ta del i utviklingen av sin egen region i en tid preget av helt nye mulighetshorisonter. Vi tror at Finnmark kan gå en lys framtid i møte og vil gjennom vårt fokus på mulighetene bidra til innovasjon og entrepenørskap blant Finnmarks befolkning. Selvsagt skal vi også ta i mot innovative og nyskapende mennesker fra andre deler av landet som ønsker å realisere sine drømmer i Finnmark. Her er det plass til alle!
I Westgaards artikkel finner jeg ikke svar på hvorfor det skulle være bedre for Finnmarkingene eller kommunene i Finnmark å være med i en nordnorsk storregion, heller ikke at egenutvikling er lettere å realisere i en storregion enn i en mindre enhet.
Det er vanskelig å spå om hva som vil skje med Finnmark i en nordnorsk storregion, men et par konsekvenser er helt åpenbare:
Knapt 73 000 finnmarkinger vil utgjøre en liten del av den nordnorske totalbefolkningen (ca 15 % dersom Nordland Troms og Finnmark slås sammen , ca 33 % dersom Troms og Finnmark slås sammen). For at en region skal få legitimitet blant folket er det en forutsetning at befolkningen føler at deres område er representert og har innflytelse i politiske styringsorganer. En nordnorsk storregion vil omfatte et gedigent geografisk område med svært ulik befolkningstetthet. En slik region vil kunne stå uten legitimitet blant Finnmarks befolkning dersom representasjon kun skal beregnes ut fra folketall.
Det er lite sannsynlig at administrasjonssenteret for en ny nordnorsk storregion ville fått sete i Finnmark. Vi har ikke tro på at ressursrike Finnmark vil tjene noe på å bli styrt fra Tromsø, eller Bodø. Det blir for langt mellom befolkning og beslutningstakere og det blir ikke minst for langt mellom beslutningstakerne og ressursene.
Hvis vi ser noen år fram i tid, ser vi et nytt Norge med nye regioner og ny oppgavestruktur mellom forvaltningsnivåene. Finnmark er egen region, men har et tett samarbeid og står sammen med resten av Nord-Norge i mange saker. Slikt samarbeid har vi lange tradisjoner for i Nord- Norge og sett fra Finnmarks ståsted er det et sterkt ønske om et fortsatt nært og godt samarbeid mellom de nordnorske regionene også i framtiden.
