Pressemelding
Arne Pedersen -
14.04.2012
Replikk til sametingspresidenten
Sametingspresidenten har gitt sin støtte til fiskeridepartementets lovforslag om retten til fisket utenfor Finnmark og noen kommuner i Troms og Nordland. Han bedyrer at den nye lovteksten betyr en forrang for den sjøsamiske befolkning. Fiskeridepartementet er tydelig på at forslaget er å betrakte som et distriktspolitisk virkemiddel, som pr dato utgjør 3000 tonn fisk, og ikke en historisk betinget rett. Det er dette kvantumet, pluss kvoten i åpen gruppe, som er igjen til et åpent fiskeri. Dette er et altfor lite kvantum som ikke vil kunne endre utviklingen i sårbare kyst- og fjordsamfunn i nevneverdig grad.
Jeg har ikke uttrykt at lovforslaget i seg selv er en privatisering av norske kvoter. Min betraktning er knyttet til hva som sannsynligvis er den politiske begrunnelsen for ikke å innrømme kyst- og fjordfolket historisk rett til fisken.
Jeg tror at sametingspresidenten vurder det feil når han hevder at kvotene som er gitt i det lukkede fiskeriet ikke berører privatrettslig forhold. Fiskeridepartementet har mer enn antydet privatrettslige forhold som begrunnelse for bl a ikke å gjeninnføre leveringsplikten til trålerne. Havressurslovens bestemmelse, om at de viltlevende ressurser i havet er det norske folks felles eie, er ikke til hinder for privatisering av kvotene. Norsk territorium er folkets felles eie, men norsk grunn består nesten utelukkende av private grunneiere, også fra utlandet. På samme måte kan fiskekvoter som er tildelt av fellesskapets ressurser bli privat eie. Dette er i ferd med å skje og er en konsekvens av et lukket fiskeri.
Trålerne har rett til kvoter som utgjør ca. tretti prosent av den totale norske kvote. Et trålselskap disponerer alene en tredel av trålerandelen. En andel som det var knyttet leveringsplikt til. Dette samfunnsoppdraget er trålselskapet løst fra. Selskapet er å betrakte som et privateid ressursselskap, uten samfunnsoppdrag og med kvoter på norske fellesressurser. Kystordførere er blitt blankt avvist når de har krevd at leveringspliktige trålkvoter skal bindes til kommunene der kvotene hører hjemme – hvorfor? Hva er den politiske/ideologiske begrunnelsen for at det offentlige ikke skal kunne eie et ressursselskap/kvoteselskap når aksjonærene i trålselskapene kan det? Kystfiskeutvalget foreslo et offentlig eid kvoteselskap som skulle sikre fangstrettigheter til fiskere i utsatte fiskerisamfunn. Departementet avviser kollektivt eierskap til kvoter på norske fellesressurser, noe som gjør forslagene fra kystfiskeutvalget umulig. Er sametingspresidenten nå imot kollektivt eierskap til norske fiskekvoter?
Da Helga Pedersen tillot et trålerselskap å kjøpe seg fri fra leveringsplikt til Hasvik skulle pengene brukes til å kjøpe kvoter. Kvotene skulle sikre leveranser lokalt. Kommunen fikk imidlertid ikke anledning til å disponere (kjøpe) kvoter for videreformidling til fiskere. Derimot var det ønskelig å danne et privat kvoteselskap uten båter (i dag må kvotene knyttes til fiskebåter). Spørsmålet om private kvoteselskap, uten fiskebåter, ligger uavklart i fiskeridepartementet.
Det er dessverre en kjensgjerning at det å forbeholde norske kvoter bare for nordmenn, trålernes leveringsplikt som forutsetter forskrift om at fisken skal selges til en bestemt kunde/kjøper, offentligeide resursselskap osv har EØS-komplikasjoner. Dette er ikke særskilt nevnt i lovforslaget, men det er likevel slik at forslaget er bedre tilpasset eu-retten enn folkerettens grunnlag. Foreløpig er det ikke gitt noen politisk begrunnelse for hvorfor Kystfiskeutvalgets forslag er blitt avvist.
Arbeiderpartiet er tydelig i sine programmer på at fiskeressursene ikke skal privatiseres. Ingen skal kunne eie en fast andel av den til enhver tid fastsatte kvoten. For å motvirke at omsetning av fartøy med fiskerettigheter kan rive bort grunnlaget for arbeidsplasser i mange kystsamfunn, må samfunnets mulighet for styring av fiskekvotene styrkes. Partiet ønsker – i tråd med politikken overfor regionene – å øke det regionale nivås innflytelse i forvaltningen av fiskeressursene for å styrke næringslivet og bosettingen i kystområdene. Finnmark Arbeiderparti har i et eget årsmøtevedtak krevd lovfestet forrang for norsk kyst- og fjordbefolkning til fiskekvoter. Landsmøtet i Arbeiderpartiet har slått fast at som urfolk har samene et folkerettslig krav på et særlig kulturvern.
I denne saken er – etter min mening – sametingspresidenten og fiskeriministeren ikke særlig offensiv i forhold til partiets vedtatte politikk.
Jeg har ikke uttrykt at lovforslaget i seg selv er en privatisering av norske kvoter. Min betraktning er knyttet til hva som sannsynligvis er den politiske begrunnelsen for ikke å innrømme kyst- og fjordfolket historisk rett til fisken.
Jeg tror at sametingspresidenten vurder det feil når han hevder at kvotene som er gitt i det lukkede fiskeriet ikke berører privatrettslig forhold. Fiskeridepartementet har mer enn antydet privatrettslige forhold som begrunnelse for bl a ikke å gjeninnføre leveringsplikten til trålerne. Havressurslovens bestemmelse, om at de viltlevende ressurser i havet er det norske folks felles eie, er ikke til hinder for privatisering av kvotene. Norsk territorium er folkets felles eie, men norsk grunn består nesten utelukkende av private grunneiere, også fra utlandet. På samme måte kan fiskekvoter som er tildelt av fellesskapets ressurser bli privat eie. Dette er i ferd med å skje og er en konsekvens av et lukket fiskeri.
Trålerne har rett til kvoter som utgjør ca. tretti prosent av den totale norske kvote. Et trålselskap disponerer alene en tredel av trålerandelen. En andel som det var knyttet leveringsplikt til. Dette samfunnsoppdraget er trålselskapet løst fra. Selskapet er å betrakte som et privateid ressursselskap, uten samfunnsoppdrag og med kvoter på norske fellesressurser. Kystordførere er blitt blankt avvist når de har krevd at leveringspliktige trålkvoter skal bindes til kommunene der kvotene hører hjemme – hvorfor? Hva er den politiske/ideologiske begrunnelsen for at det offentlige ikke skal kunne eie et ressursselskap/kvoteselskap når aksjonærene i trålselskapene kan det? Kystfiskeutvalget foreslo et offentlig eid kvoteselskap som skulle sikre fangstrettigheter til fiskere i utsatte fiskerisamfunn. Departementet avviser kollektivt eierskap til kvoter på norske fellesressurser, noe som gjør forslagene fra kystfiskeutvalget umulig. Er sametingspresidenten nå imot kollektivt eierskap til norske fiskekvoter?
Da Helga Pedersen tillot et trålerselskap å kjøpe seg fri fra leveringsplikt til Hasvik skulle pengene brukes til å kjøpe kvoter. Kvotene skulle sikre leveranser lokalt. Kommunen fikk imidlertid ikke anledning til å disponere (kjøpe) kvoter for videreformidling til fiskere. Derimot var det ønskelig å danne et privat kvoteselskap uten båter (i dag må kvotene knyttes til fiskebåter). Spørsmålet om private kvoteselskap, uten fiskebåter, ligger uavklart i fiskeridepartementet.
Det er dessverre en kjensgjerning at det å forbeholde norske kvoter bare for nordmenn, trålernes leveringsplikt som forutsetter forskrift om at fisken skal selges til en bestemt kunde/kjøper, offentligeide resursselskap osv har EØS-komplikasjoner. Dette er ikke særskilt nevnt i lovforslaget, men det er likevel slik at forslaget er bedre tilpasset eu-retten enn folkerettens grunnlag. Foreløpig er det ikke gitt noen politisk begrunnelse for hvorfor Kystfiskeutvalgets forslag er blitt avvist.
Arbeiderpartiet er tydelig i sine programmer på at fiskeressursene ikke skal privatiseres. Ingen skal kunne eie en fast andel av den til enhver tid fastsatte kvoten. For å motvirke at omsetning av fartøy med fiskerettigheter kan rive bort grunnlaget for arbeidsplasser i mange kystsamfunn, må samfunnets mulighet for styring av fiskekvotene styrkes. Partiet ønsker – i tråd med politikken overfor regionene – å øke det regionale nivås innflytelse i forvaltningen av fiskeressursene for å styrke næringslivet og bosettingen i kystområdene. Finnmark Arbeiderparti har i et eget årsmøtevedtak krevd lovfestet forrang for norsk kyst- og fjordbefolkning til fiskekvoter. Landsmøtet i Arbeiderpartiet har slått fast at som urfolk har samene et folkerettslig krav på et særlig kulturvern.
I denne saken er – etter min mening – sametingspresidenten og fiskeriministeren ikke særlig offensiv i forhold til partiets vedtatte politikk.
