Pressemelding
Av Lemet-Jon Ivvár (Odd Ivar Solbakk) Nordkapp Sameforening og NSR 2. kandidat i -
08.09.2005
Retten til fisken i havet
Dette spørsmålet ble igjen aktualisert nylig når Norges Fiskerihøyskole la frem en dokumentasjon på NRK om hvem som har herredømme over fisken i havet. Det var ingen overraskelse at det er de store rederne som troner øverst. Landets 100 største fiskeredere har i dag med Ludvigsen ved roret, kontroll over fisk verdt mellom 16 og 45 milliarder kroner. Det betyr at halvparten av de norske fiskekvotene på 2,2 milliarder kilo fisk blir kontrollert av disse få millionærene. De minste er blitt ennå mer minimalisert, som resulterer i ulønnsomhet og tvang til å forlate næringen. De samiske fjordfiskerne, med lengst fartstid og sterke fisketradisjoner lider mest. Det har vi også sett i forvaltningen av krabbefiske.
Det er derfor Norske Samers Riksforbund (NSR) har for lengst tatt til orde for nødvendigheten om sikring av samiske sjøfiskerettigheter i dette landet, f eks gjennom folkeretten. Vi har lenge sett at fiskekvotene i økende grad blir tildelt noen få. Dette er nemlig en villet utvikling fordi den har pågått lenge når, og under skiftende regjeringer. Denne forvaltningsmåten ble forsterket fra 1990-årene. Det er synd at de fleste partiene på Stortinget har gitt sin fulle støtte til en slik uverdig fordelingsskjevhet, deriblant Arbeiderpartiet. Med Ludvigsen og den sittende regjeringen har denne utviklingen fått kraftigere vind i seilene, med resultat at fiskeressursene har havnet i trålen og i hendene på noen få store redere.
Det viktigste grunnlaget for Finmarkslovens tilblivelse er at samenes stilling som urfolk i dette landet var anerkjent internasjonalt. Norske myndigheter ble skritt for skritt presset til å ta alvorlig rettighetene til den samiske befolkning. Sametingets forhandlinger med Stortinget førte da også frem til en finnmarkslov som langt på vei sikret hele Finnmarksbefolkningen solidariske rettigheter til egne områder. Denne modellen vil vi kunne høste mer av fordi med urfolksretten kan vi ytterligere sikre at Finnmarksloven blir et hendelig verktøy for sjøsamene og deres rettigheter til strand og sjø.
NSR ble sint over at Sametingets krav om sterkere sjøsamiske rettigheter i Finnmarksloven ikke i denne omgang ble tilstrekkelig fulgt opp av Stortinget. NSR har imidlertid fått Stortinget til å forplikte seg til å arbeide med et lovforslag som sikrer samenes rettigheter til marine ressurser i alle samiske sjøområder. Dette skal vi passe på blir fulgt opp og blir en realitet allerede i neste sametingsperiode. Dette viktige arbeidet skal innbefatte rettighetene til fiske, bruken av sjøarealene, om måter på bedre ivaretakelse av sjøsamiske interesser på alle nivå i forvaltningen, sikring av kvoterettigheter til samiske fiskere, som også betyr en bedre forvaltning av sjøpattedyr som sel, kongekrabbe mv.
Vi vil understreke en annen viktig milepæl oppnådd av våre representanter i etterkant av finnmarksloven. Staten ved regjeringen har gått med på å lage en avtale med samene som sikrer at forpliktende kontakt og forhandlinger skal gjøres med Sametinget før viktige beslutningsprosesser om samiske forhold blir igangsatt og gjort gjeldende av norske myndigheter.
Med disse gjennomslagene kan NSR sette nå også større tyngde i arbeidet med å få opprettet en marin urfolkssone i Sameland. Det betyr at Sametinget skal være en viktig og likestilt part i utviklingen av fiskeripolitikken hos oss. Dette må bety at Sametinget skal være med på å bestemme bl a tildelingen av fiskekvotene, som jo er hjørnesteinen i forvaltningen av sjøfiske. Her må nærhets- og avhengighetsprinsippet bli en dominerende faktor i beslutningsunderlaget. Sametinget må få en sterkere posisjon ikke bare i den generelle politikkutformingen, men skal også f eks gis muligheten til praktisk talt å bestemme om seisnurperne får bli eller må ut av fjordene i Sameland. Opprettelsen av en marin urfolkssone her nord vil også kunne være en bremse til at EU-borgernes har fritt tilgang til fiske i våre farvann.
Det er derfor Norske Samers Riksforbund (NSR) har for lengst tatt til orde for nødvendigheten om sikring av samiske sjøfiskerettigheter i dette landet, f eks gjennom folkeretten. Vi har lenge sett at fiskekvotene i økende grad blir tildelt noen få. Dette er nemlig en villet utvikling fordi den har pågått lenge når, og under skiftende regjeringer. Denne forvaltningsmåten ble forsterket fra 1990-årene. Det er synd at de fleste partiene på Stortinget har gitt sin fulle støtte til en slik uverdig fordelingsskjevhet, deriblant Arbeiderpartiet. Med Ludvigsen og den sittende regjeringen har denne utviklingen fått kraftigere vind i seilene, med resultat at fiskeressursene har havnet i trålen og i hendene på noen få store redere.
Det viktigste grunnlaget for Finmarkslovens tilblivelse er at samenes stilling som urfolk i dette landet var anerkjent internasjonalt. Norske myndigheter ble skritt for skritt presset til å ta alvorlig rettighetene til den samiske befolkning. Sametingets forhandlinger med Stortinget førte da også frem til en finnmarkslov som langt på vei sikret hele Finnmarksbefolkningen solidariske rettigheter til egne områder. Denne modellen vil vi kunne høste mer av fordi med urfolksretten kan vi ytterligere sikre at Finnmarksloven blir et hendelig verktøy for sjøsamene og deres rettigheter til strand og sjø.
NSR ble sint over at Sametingets krav om sterkere sjøsamiske rettigheter i Finnmarksloven ikke i denne omgang ble tilstrekkelig fulgt opp av Stortinget. NSR har imidlertid fått Stortinget til å forplikte seg til å arbeide med et lovforslag som sikrer samenes rettigheter til marine ressurser i alle samiske sjøområder. Dette skal vi passe på blir fulgt opp og blir en realitet allerede i neste sametingsperiode. Dette viktige arbeidet skal innbefatte rettighetene til fiske, bruken av sjøarealene, om måter på bedre ivaretakelse av sjøsamiske interesser på alle nivå i forvaltningen, sikring av kvoterettigheter til samiske fiskere, som også betyr en bedre forvaltning av sjøpattedyr som sel, kongekrabbe mv.
Vi vil understreke en annen viktig milepæl oppnådd av våre representanter i etterkant av finnmarksloven. Staten ved regjeringen har gått med på å lage en avtale med samene som sikrer at forpliktende kontakt og forhandlinger skal gjøres med Sametinget før viktige beslutningsprosesser om samiske forhold blir igangsatt og gjort gjeldende av norske myndigheter.
Med disse gjennomslagene kan NSR sette nå også større tyngde i arbeidet med å få opprettet en marin urfolkssone i Sameland. Det betyr at Sametinget skal være en viktig og likestilt part i utviklingen av fiskeripolitikken hos oss. Dette må bety at Sametinget skal være med på å bestemme bl a tildelingen av fiskekvotene, som jo er hjørnesteinen i forvaltningen av sjøfiske. Her må nærhets- og avhengighetsprinsippet bli en dominerende faktor i beslutningsunderlaget. Sametinget må få en sterkere posisjon ikke bare i den generelle politikkutformingen, men skal også f eks gis muligheten til praktisk talt å bestemme om seisnurperne får bli eller må ut av fjordene i Sameland. Opprettelsen av en marin urfolkssone her nord vil også kunne være en bremse til at EU-borgernes har fritt tilgang til fiske i våre farvann.
