Pressemelding

Nordkappsaken ruller videre med uforminsket styrke. Det som startet som en kamp for at kommunen skulle få mer igjen fra Nordkappturismen, er nå tilsynelatende blitt en symbolkamp for friluftslivet og allemannsretten. Har vi kanskje sporet litt av her?

Som folkevalgt lokalpolitiker for Nordkapp Høyre har jeg fulgt og medvirket til Nordkappsaken gjennom gjeldende valgperiode. Det har vært både lærerikt og interessant, men også frustrerende.

Den mye omtalte rettssaken er avgjort og Nordkapp kommune ble frifunnet. Det er selvsagt bra. Dommen stadfestet at platået er å regne som utmark, og Scandic er avhengig av tillatelse (løyve) fra kommunen for å drive parkering mot betaling. So far so good. En annen ting som ble fastslått, er at selvkostprinsippet skal legges til grunn ved innkreving av avgift. Med andre ord, verken Scandic eller kommunen (om noen skulle ha ambisjoner om det), kan tjene penger (generere overskudd) på parkeringsvirksomhet. Dette er realiteter alle parter må forholde seg til.

En skulle da tro at higet om å overta parkeringsvirksomheten stilnet. Men den gang ei, SV og SP vil overta både parkering samt forvalte hele platået under friluftslivets parole. Det overordnede målet virker å ha dreid i retning av kommunal styring og kontroll, heller enn å utvikle næringslivet og utløse ringvirkningspotensialet for Nordkapp. Dette kommer jeg tilbake til.

Områdeplanen for Nordkapphalvøya er fortsatt i prosess. Plankart, arealformål og bestemmelser i en reguleringsplan er ikke hverdagskost for vanlige folk. Men det har all betydning for bruken av området. Dagens parkeringsområde drives av en privat aktør på privateid grunn. SV og SP vil omregulere dette til offentlig formål, friområdet og trafikkområdet likeså, uten at konsekvensene av dette er utredet. Årsaken til at det er nødvendig å skille mellom offentlige og private formål i en reguleringsplan er at utlegging av eiendom til offentlige formål kan gi grunneier rett til innløsning. Dette virker ikke helt risikofritt, gjør det vel?

Med forrige rettssak friskt i minne, kan en bare tenke seg dimensjonene av eventuelle nye runder i rettssalene hvis kommunen, gjennom ekspropriasjon, tenker å overta selve eiendomsretten på platået. En må spørre seg, er dette en farbar og riktig vei å gå? I visshet om at vi ikke kan tjene penger verken på selvkostbasert parkering eller «offentlig forvaltning»; er vi villige til å ta den risikoen? Er det formålstjenlig – og er det i det hele tatt verdt det?

SV har nylig uttalt at de vil gjøre Nordkapp til et statlig sikret friluftslivsområde. I forlengelsen av den uttalte kampen for friluftslivet virker det kanskje som en naturlig vei å gå? Men, hva innebærer nå dette egentlig? Etter å ha lest om ordningen på Miljødirektoratet sine sider, er jeg langt fra overbevist om at statlig sikring vil være fornuftig. Det vil i så fall pålegge kommunen et stort ansvar for skjøtsel, drift og vedlikehold av området – og det er tvilsomt om det er hjemmel for inndekning av alle kostnader.

Er det så lurt at kommunen overtar drift, tilsyn og vedlikeholdsoppgaver for utearealene på Nordkapp – som private aktører allerede gjør i dag? Og parkering da, som kjent skal skje etter selvkostprinsippet i tråd med friluftsloven. Skal vi på død og liv overta dette ansvaret, om så gjennom ekspropriasjon og potensielt langdryge rettsprosesser, med et innstendig håp om å i beste fall gå i null til slutt? Det virker som om SV gambler stort med tanke på å skaffe råderett og innfri sine valgløfter om økte inntekter (rettelse: tilrettelegging for friluftslivet), uten at det er opplagt hva gevinsten blir i enden av tunnelen.

La oss ta en liten statusrapport. Utearealene på platået (unntatt Nordkapphallen) er å regne som utmark og offentlig tilgjengelig. Check. Allemannsretten er lovfestet og gjelder på platået som overalt ellers. Check. Scandic trenger løyve for å drive parkering. Check. Nordkapp kommune kan som myndighet regulere aktiviteten på platået gjennom verktøyene i plan- og bygningsloven. Check. Trenger vi da å gjøre platået til et statlig sikret friluftslivsområde, med det ansvaret, kostnadene og begrensningene som følger med? Not so much.

Å gjøre dette kan være å stikke kjepper i hjulene for oss selv. Hvis vi i fremtiden skulle være så fremoverlente at vi faktisk bryter monopolet (som enkelte helhjertet bedyrer) og også tillater annen virksomhet der oppe, vil det bli enda vanskeligere enn i dag, om ikke klin umulig, i et statlig sikret friluftslivsområde med Miljødirektoratet som øverste myndighet.

SV og SP skal ha honnør for å ha bidratt til avklaring rundt en rekke forhold i Nordkappsaken, men det virker som toget har sporet av og man ser seg snøblinde på friluftsliv og offentlig kontroll for enhver pris.

Tilbake til næringslivet. Vi må ikke glemme at Nordkapp er og forblir en turistmagnet og navet i vårt reiselivsbaserte næringsliv. Har vi glemt vår rolle som vertskommune og tilrettelegger, med forpliktelse til samarbeid, utvikling og tilpasning til ei bærekraftig fremtid? Hvis man ønsker vekst og utvikling, med mål om å høste av ringvirkningenes frukt, må det skje gjennom samarbeid og ikke gjennom ekspropriasjon, kommunal overtakelse av privat virksomhet og rettssaker.

Mulighetsrommet for direkte og indirekte inntekter fra Nordkapptrafikken er så absolutt til stede. Besøksbidrag (turistskatt) er i prosess, dommen fra lagmannsretten og innholdet i områdeplanen gir muligheter, og idéen om et reiselivsfond i samarbeid med det private næringsliv bør utforskes videre.

Dette fordrer at skyggelappene tas av og at man samlet fokuserer på næringsutvikling, heller enn å fremstille friluftslivet på et forblåst og karrig fjellplatå som det ultimate målet i seg selv. Det er ingen tvil om at friluftsloven gjelder også for Nordkapp, på lik linje med alle andre vedtatte lover og forskrifter. Men det betyr ikke at friluftsliv, og atter friluftsliv, er eneste vei til det forjettede land.

Jeg velger å ha troen på at vi får til fornuftige løsninger i fellesskap, som gagner alle parter og gir våre besøkende gjester fantastiske opplevelser og gode rammebetingelser for næringslivet. En ting er i alle fall helt sikkert, hvis vi fortsetter med stadige omkamper og reversering av vedtak, vil progresjonen utebli og stagnasjonen et faktum.

Ruben Alseth, Kommunestyrerepresentant for Nordkapp Høyre (og friluftsmann)