Pressemelding
Norgga Sáráhkká Kirsti Suongir leder -
22.02.2007
Sametingets respektløshet for eldre samekvinner – saken Samefolkets fond
På riksdekkende NRK (Ođđasat) den 13.2.2007 kom sametingspresidenten med en sjokkerende nyhet: samefolkets fond skal ikke brukes til å utbetale erstatning til de som tapte skolegang under 2. verdenskrig og som ble utsatt for fornorskning.
Dette er horribelt!
I mange sammenhenger etterfølger ikke Sametinget Stortingets/regjeringens retningslinjer/råd. Hvorfor er Sametinget plutselig så lydige i forholdet til Stortinget i denne saken? Er det slik at Sametinget nå bruker Stortinget som ryggdekning for å slippe å forholde seg til kravet fra de med tapt skolegang og som led under fornorskningen?
Sametingspresidenten har endog nerve og skamvett til å takke foreningen Tapt skolegang for å ha vært så utholdende og å ha jobbet bra i å ha klart å skaffet de 75 mill kr til veie. Hvem er det da som i realiteten får nyte godt av disse bevilgede 75 mill (+ 30 mill i renter)?
Var det dette mange av de med tapt skolegang og som led under fornorskningen gledet seg til når Sametinget ble etablert og som skulle støtte og hjelpe dem i deres kamp for å få en verdig erstatning?
I over 20 – tjue år har foreningen Tapt skolegang i Karasjok jobbet for å få erstatning for tapt skolegang under 2. verdenskrig og for fornorskningen etter krigen. Senere ble det dannet en forening i Kautokeino, USKAV, med samme formål. I 1999 lovet daværende statsminister Bondevik å gi erstatning til de med tapt skolegang og som led under fornorskningen, nå godt voksne folk (og som blir færre og færre for hvert år). Bondevik bevilget 75 mill. kr til dette, og beløpet ble overført Sametinget. Til nå har «krangelen» bestått i om hvordan midlene skal brukes. Imidlertid har Stortinget lagt noen føringer: pengene skal ikke brukes til å utbetale erstatning til enkeltpersoner.
Det Sametinget har bestemt er at pengene skal brukes til samisk kultur og litteratur: Jo, da, det er jo et «nobelt valg», som kanskje ikke må/bør bestrides. Men det var ikke det saken dreidde seg om i utgangspunktet og heller ikke nå.
Vi tør å strekke oss så langt som å si at dette er det største ranet av samefolket siden staten frarøvet oss landet. Ranet av landet hadde dog én god side: vi fikk bebo landet. Dette «pengeranet» er atskillige hakk verre.
I denne saken er noen momenter viktigere enn andre. Etter vår mening må man huske på følgende:
1.De fleste gjenlevende med tapt skolegang er kvinner.
2.I samisk sammenheng er tradisjonen at en skal ha respekt for eldre, spesielt for den eldre kvinnegenerasjonen og deres livserfaring.
3.De i foreningen Tapt skolegang og USKAV som har jobbet (og som ennå jobber) med denne saken har minimalt med skolegang (de har tapt skolegangen...).
4.De fleste på Sametinget har utdannelse over gjennomsnittet, dvs. 3 år eller mer på universitet/høgskole.
5.De fleste i Sametinget (52%) er kvinner. Det burde forventes at de forstår og respekterer våre formødre.
Norgga Sáráhkká oppfordrer og utfordrer til offentlig debatt om denne saken.
Dette er horribelt!
I mange sammenhenger etterfølger ikke Sametinget Stortingets/regjeringens retningslinjer/råd. Hvorfor er Sametinget plutselig så lydige i forholdet til Stortinget i denne saken? Er det slik at Sametinget nå bruker Stortinget som ryggdekning for å slippe å forholde seg til kravet fra de med tapt skolegang og som led under fornorskningen?
Sametingspresidenten har endog nerve og skamvett til å takke foreningen Tapt skolegang for å ha vært så utholdende og å ha jobbet bra i å ha klart å skaffet de 75 mill kr til veie. Hvem er det da som i realiteten får nyte godt av disse bevilgede 75 mill (+ 30 mill i renter)?
Var det dette mange av de med tapt skolegang og som led under fornorskningen gledet seg til når Sametinget ble etablert og som skulle støtte og hjelpe dem i deres kamp for å få en verdig erstatning?
I over 20 – tjue år har foreningen Tapt skolegang i Karasjok jobbet for å få erstatning for tapt skolegang under 2. verdenskrig og for fornorskningen etter krigen. Senere ble det dannet en forening i Kautokeino, USKAV, med samme formål. I 1999 lovet daværende statsminister Bondevik å gi erstatning til de med tapt skolegang og som led under fornorskningen, nå godt voksne folk (og som blir færre og færre for hvert år). Bondevik bevilget 75 mill. kr til dette, og beløpet ble overført Sametinget. Til nå har «krangelen» bestått i om hvordan midlene skal brukes. Imidlertid har Stortinget lagt noen føringer: pengene skal ikke brukes til å utbetale erstatning til enkeltpersoner.
Det Sametinget har bestemt er at pengene skal brukes til samisk kultur og litteratur: Jo, da, det er jo et «nobelt valg», som kanskje ikke må/bør bestrides. Men det var ikke det saken dreidde seg om i utgangspunktet og heller ikke nå.
Vi tør å strekke oss så langt som å si at dette er det største ranet av samefolket siden staten frarøvet oss landet. Ranet av landet hadde dog én god side: vi fikk bebo landet. Dette «pengeranet» er atskillige hakk verre.
I denne saken er noen momenter viktigere enn andre. Etter vår mening må man huske på følgende:
1.De fleste gjenlevende med tapt skolegang er kvinner.
2.I samisk sammenheng er tradisjonen at en skal ha respekt for eldre, spesielt for den eldre kvinnegenerasjonen og deres livserfaring.
3.De i foreningen Tapt skolegang og USKAV som har jobbet (og som ennå jobber) med denne saken har minimalt med skolegang (de har tapt skolegangen...).
4.De fleste på Sametinget har utdannelse over gjennomsnittet, dvs. 3 år eller mer på universitet/høgskole.
5.De fleste i Sametinget (52%) er kvinner. Det burde forventes at de forstår og respekterer våre formødre.
Norgga Sáráhkká oppfordrer og utfordrer til offentlig debatt om denne saken.
