Pressemelding
Einar Ebbesen Kystpartiet i Alstahaug -
02.11.2009
Satsingsområde for kysten: Sikkerhet - eller flaks?
Onsdag 9. september slet bulkskipet M/S Yamaska seg fra oppankringen på Nesnaflaket og drev mot land. Bare ca. 60 meter fra land fikk slepebåten Boa Hårek, som tilfeldig befant seg i nærheten, forhindret havari. Hadde skipet strandet, kunne vi fått en oljeforurensing på Helgeland i likhet med den de fikk ved Langesund da M/T Full City slet seg og havarerte 31. juli i år.
Ansvarfraskrivelse
Hver gang det skjer havarier og nestenhavarier, kommer politikerne med samme ”svadasvar”, og skylder på andre og uforutsette årsaker. Og de er frekke nok til å påstå at oljeberedskapen langs kysten er god nok!
Når det gjelder M/T Full City hevdet de samme myndigheter at hele problemet med forurensingen lå i at kapteinen snakket dårlig engelsk og at det hollandske spesialfartøyet som skulle hjelpe til, ikke kom frem tidsnok. Hvorfor var det nødvendig med spesialfartøy fra Holland hvis vi har oljeberedskap god nok? Slike utspill er kun for å fjerne fokus fra spørsmålet om vi skal ha en troverdig oljevernberedskap eller om vi skal fortsette med bortforklaringer også i fremtiden.
Kan ikke våre politiske myndigheter heller innrømme at vi ikke har noen skikkelig oljevernberedskap langs kysten i stedet for å drive med denne ansvarfraskrivelsen?
Tør vi satse på flaks?
Tilbake til M/S Yamaska: Det var bare flaks at skipet, med 201 tonn bunkersolje og 45 tonn rådiesel om bord, ikke havarerte. Når vi vet hva oljeforurensingen forårsaket på sørlandskysten, kan enhver tenke seg konsekvensene av en oljeforurensing i vår region; en region med tusenvis av holmer og skjær i et relativt grunt farvann som gjør opprenskning desto vanskeligere. Og hva med våre tallrike oppdrettsanlegg? Det bør ikke være den minste tvil om at det ville blitt en dramatisk oljekatastrofe hvis Yamaska - som ikke er dobbeltbunnet - hadde havarert.
Så mon tro hvor lenge flaksen holder?
Etter havariet til M/S Green Ålesund og grunnstøtingen til bulkskipet John R i desember 2000, skrev jeg et innlegg om sikkerheten langs kysten og myndighetenes handlingsvegring. Siden da har det ikke skjedd noe som helst for å øke sikkerheten. Og med neste ulykke - som vil komme, med påfølgende oljeforurensing - kommer garantert også de samme bortforklaringene. Myndighetene vil være like forvirrede og handlingslammede og uten evne eller vilje til å gripe fatt i problemene. De ”ansvarlige” vil - med ansiktet i alvorlige folder - fremføre den samme leksa om at de nå vil gjøre noe: De har økt bevilgningene, og de skal selvfølgelig se på rutinene!
Grunnstøtinger og sannheter
Jeg skrev den gang at i løpet av de siste 10 årene hadde 130 skip på over 25 bruttotonn forlist på norskekysten. Samtidig hadde over 2000 fartøyer vært involvert i havarier som i ytterste konsekvens kunne ført til forlis. Jeg hevdet også at tendensen var økende. Hvor mange grunnstøtinger det har skjedd fra 2000 og frem til nå, kan man lese av vedlagte grafiske oversikt.
Jeg lanserte i samme skriv åtte sannheter i forbindelse med uttalelser fra de såkalt ansvarlige om at det skulle gjøres noe. De sannhetene har, etter min mening, fortsatt gyldighet og er ikke svekket på noen måte:
* myndighetene har i en årrekke hatt mulighet til ”å gripe fatt i problemene,” men har aldri evnet (eller ønsket?) å gjøre noe.
* den politikk som myndighetene har ført, har først og fremst vært rettet mot
å tilfredsstille redernes krav om økt profitt.
* politikken har ført til at kysten daglig trafikkeres av fartøyer som aldri skulle hatt tillatelse til å seile. Besetningene består av utilstrekkelige, halvskolerte, underbetalte folk fra lavkostland, som knapt kan et ord engelsk, langt mindre norsk.
Mange kokker - mye oljesøl
Skrekkeksemplene er mange. Jeg tar med bare noen få:
Kapteiner som aldri har seilt annet enn på åpent hav. Fartøyer uten nødvendige kart, med mangel på det mest nødvendige navigasjonsutstyr, mangel på redningsutstyr, manglende sertifikater, alvorlig underbemanning og manglende vedlikehold.
* den norske kystforvaltningen er uten styring. Ansvaret er fullstendig pulverisert og fordelt på 10 departementer og 26 ulike etater og organisasjoner. Med så mange kokker, kan det ikke bli annet enn søl, og enda verre: her er det tale om oljesøl!
* til tross for alle de fagre ordene hver gang det skjer en ulykke, går utviklingen i feil retning. Losplikten er redusert til en illusjon og er under fortsatt press. Enkelte stortingspolitikere har sogar gått inn for å gjøre det frivillig å bruke los! Gjett hvem (eller hva) som virkelig vil stå ved roret da, om ikke økonomiske hensyn!
* oljevernberedskapen i utgangspunktet er så godt som utilstrekkelig, og er foreslått trappet ned/sentralisert, til tross for store protester fra faglig hold.
* norske myndigheter har liten eller ingen kontroll over den økende skipstrafikken langs kysten vår. De vet verken hvor fartøyene seiler eller hvilken last de fører.
* myndighetene lider av langt fremskreden handlingsvegring; en utbredt sykdom i viss politiske miljøer. Og den er verre enn svineinfluensa, for det finnes ingen kjent vaksine.
Plassér ansvaret!
Hva skulle vært gjort?
Enkelt sagt er det mye, og mye kan gjøres raskt og med enkle midler.
Det første må være å plassere ansvaret - klart og entydig. Ett - og bare ett - departement må tillegges ansvaret for sikkerheten langs kysten. Hvilket departement er av mindre betydning. Så må det ryddes opp i rekkene: En sammenslåing av Kystverket og Sjøfartsdirektoratet synes for meg som et nærliggende neste skritt.
Etter at det formelle er i orden, må vi sørge for at det praktiske - merking av leden, overvåking og maktmidler - er på plass. Hva jeg legger i disse begrepene kan jeg komme tilbake til. La meg bare poengtere til slutt:
Kysten og havområdene utenfor er vår viktigste ressurs. Virksomheten i dette området vil alltid medføre en viss sikkerhetsrisiko.
Vi må imidlertid gjøre alt som står i vår makt for å minske risikoen for ulykker, samtidig som vi sikrer en høy beredskap til å takle dem.
Min hovedkonklusjon blir derfor:
I dag er det profitten som styrer sikkerheten på norskekysten - med norske myndigheter som lakeier. Vil vi fortsatt ha det slik?
Ansvarfraskrivelse
Hver gang det skjer havarier og nestenhavarier, kommer politikerne med samme ”svadasvar”, og skylder på andre og uforutsette årsaker. Og de er frekke nok til å påstå at oljeberedskapen langs kysten er god nok!
Når det gjelder M/T Full City hevdet de samme myndigheter at hele problemet med forurensingen lå i at kapteinen snakket dårlig engelsk og at det hollandske spesialfartøyet som skulle hjelpe til, ikke kom frem tidsnok. Hvorfor var det nødvendig med spesialfartøy fra Holland hvis vi har oljeberedskap god nok? Slike utspill er kun for å fjerne fokus fra spørsmålet om vi skal ha en troverdig oljevernberedskap eller om vi skal fortsette med bortforklaringer også i fremtiden.
Kan ikke våre politiske myndigheter heller innrømme at vi ikke har noen skikkelig oljevernberedskap langs kysten i stedet for å drive med denne ansvarfraskrivelsen?
Tør vi satse på flaks?
Tilbake til M/S Yamaska: Det var bare flaks at skipet, med 201 tonn bunkersolje og 45 tonn rådiesel om bord, ikke havarerte. Når vi vet hva oljeforurensingen forårsaket på sørlandskysten, kan enhver tenke seg konsekvensene av en oljeforurensing i vår region; en region med tusenvis av holmer og skjær i et relativt grunt farvann som gjør opprenskning desto vanskeligere. Og hva med våre tallrike oppdrettsanlegg? Det bør ikke være den minste tvil om at det ville blitt en dramatisk oljekatastrofe hvis Yamaska - som ikke er dobbeltbunnet - hadde havarert.
Så mon tro hvor lenge flaksen holder?
Etter havariet til M/S Green Ålesund og grunnstøtingen til bulkskipet John R i desember 2000, skrev jeg et innlegg om sikkerheten langs kysten og myndighetenes handlingsvegring. Siden da har det ikke skjedd noe som helst for å øke sikkerheten. Og med neste ulykke - som vil komme, med påfølgende oljeforurensing - kommer garantert også de samme bortforklaringene. Myndighetene vil være like forvirrede og handlingslammede og uten evne eller vilje til å gripe fatt i problemene. De ”ansvarlige” vil - med ansiktet i alvorlige folder - fremføre den samme leksa om at de nå vil gjøre noe: De har økt bevilgningene, og de skal selvfølgelig se på rutinene!
Grunnstøtinger og sannheter
Jeg skrev den gang at i løpet av de siste 10 årene hadde 130 skip på over 25 bruttotonn forlist på norskekysten. Samtidig hadde over 2000 fartøyer vært involvert i havarier som i ytterste konsekvens kunne ført til forlis. Jeg hevdet også at tendensen var økende. Hvor mange grunnstøtinger det har skjedd fra 2000 og frem til nå, kan man lese av vedlagte grafiske oversikt.
Jeg lanserte i samme skriv åtte sannheter i forbindelse med uttalelser fra de såkalt ansvarlige om at det skulle gjøres noe. De sannhetene har, etter min mening, fortsatt gyldighet og er ikke svekket på noen måte:
* myndighetene har i en årrekke hatt mulighet til ”å gripe fatt i problemene,” men har aldri evnet (eller ønsket?) å gjøre noe.
* den politikk som myndighetene har ført, har først og fremst vært rettet mot
å tilfredsstille redernes krav om økt profitt.
* politikken har ført til at kysten daglig trafikkeres av fartøyer som aldri skulle hatt tillatelse til å seile. Besetningene består av utilstrekkelige, halvskolerte, underbetalte folk fra lavkostland, som knapt kan et ord engelsk, langt mindre norsk.
Mange kokker - mye oljesøl
Skrekkeksemplene er mange. Jeg tar med bare noen få:
Kapteiner som aldri har seilt annet enn på åpent hav. Fartøyer uten nødvendige kart, med mangel på det mest nødvendige navigasjonsutstyr, mangel på redningsutstyr, manglende sertifikater, alvorlig underbemanning og manglende vedlikehold.
* den norske kystforvaltningen er uten styring. Ansvaret er fullstendig pulverisert og fordelt på 10 departementer og 26 ulike etater og organisasjoner. Med så mange kokker, kan det ikke bli annet enn søl, og enda verre: her er det tale om oljesøl!
* til tross for alle de fagre ordene hver gang det skjer en ulykke, går utviklingen i feil retning. Losplikten er redusert til en illusjon og er under fortsatt press. Enkelte stortingspolitikere har sogar gått inn for å gjøre det frivillig å bruke los! Gjett hvem (eller hva) som virkelig vil stå ved roret da, om ikke økonomiske hensyn!
* oljevernberedskapen i utgangspunktet er så godt som utilstrekkelig, og er foreslått trappet ned/sentralisert, til tross for store protester fra faglig hold.
* norske myndigheter har liten eller ingen kontroll over den økende skipstrafikken langs kysten vår. De vet verken hvor fartøyene seiler eller hvilken last de fører.
* myndighetene lider av langt fremskreden handlingsvegring; en utbredt sykdom i viss politiske miljøer. Og den er verre enn svineinfluensa, for det finnes ingen kjent vaksine.
Plassér ansvaret!
Hva skulle vært gjort?
Enkelt sagt er det mye, og mye kan gjøres raskt og med enkle midler.
Det første må være å plassere ansvaret - klart og entydig. Ett - og bare ett - departement må tillegges ansvaret for sikkerheten langs kysten. Hvilket departement er av mindre betydning. Så må det ryddes opp i rekkene: En sammenslåing av Kystverket og Sjøfartsdirektoratet synes for meg som et nærliggende neste skritt.
Etter at det formelle er i orden, må vi sørge for at det praktiske - merking av leden, overvåking og maktmidler - er på plass. Hva jeg legger i disse begrepene kan jeg komme tilbake til. La meg bare poengtere til slutt:
Kysten og havområdene utenfor er vår viktigste ressurs. Virksomheten i dette området vil alltid medføre en viss sikkerhetsrisiko.
Vi må imidlertid gjøre alt som står i vår makt for å minske risikoen for ulykker, samtidig som vi sikrer en høy beredskap til å takle dem.
Min hovedkonklusjon blir derfor:
I dag er det profitten som styrer sikkerheten på norskekysten - med norske myndigheter som lakeier. Vil vi fortsatt ha det slik?
