Pressemelding
Frank Bakke-Jensen, Høyre -
15.01.2016
Selvforsyningsevne og selvforsyningsgrad er to ulike ting
Matforsyning og beredskap er et aktuelt tema i media for tiden. Et tema som er viktig for folk og viktig for oss politikere å ha fokus på.
Selvforsyningsgraden har i flere år vært nedadgående, men betyr dette at matberedskapen i Norge blir dårligere, eller at Norges evne til å være selvforsynt svekkes?
Begrepet selvforsyningsgrad er definert på en måte som ikke er egnet til å si så mye om landets selvforsyningsevne. Et eksempel: Hvis vi i Norge dobler vår produksjon av laks (som vi allerede produserer 35 mill. måltider av hver eneste dag) og eksporterer dette, går vår selvforsyningsgrad ned. Spiser vi mer av den, går selvforsyningsgraden opp. Og videre: Hvis vi i Norge drikker mindre brus og spiser mindre søtsaker, går selvforsyningsgraden opp – helt uavhengig av hva vi ellers produserer og spiser.
Selvforsyningsgraden defineres ut fra energien vi spiser – det vil si kaloriene. Jo flere kalorier produsert i Norge vi spiser, jo høyere selvforsyningsgrad. Folkehelseinstituttet ville juble om vi spiste mer fisk og mindre sukker. Våre valg og preferanser styres imidlertid ikke alltid av hva som er sunt og riktig. I en krisesituasjon vil vi nok likevel kunne overleve godt på en annen meny enn den vårt frie valg i dag gjør at vi har.
Selvforsyningsgraden sier altså lite om selvforsyningsevnen, og begrepet gir følgelig et svært lite dekkende bilde av mulighetene vi i Norge selv har til å dekke eget matvarebehov. Som eksempelet med laks ovenfor viser; produksjon for eksport er ikke medregnet. Men vi kan jo spise fisken vår selv, hvis det er nødvendig eller ønskelig.
Over 92 prosent av kjøttet vi spiser i Norge er produsert i Norge. Nær 99 prosent av eggene, melken og fløten vi konsumerer i Norge er produsert i Norge. Over 97 prosent av smøret og 87 prosent av osten vi spiser er norskprodusert. 80 prosent av fisken vi spiser er produsert i Norge. Da er det betenkelig å legge en selvforsyningsgrad på under 40 prosent som styrende for norsk matproduksjonspolitikk.
Det er først og fremst sukker, frukt og bær som vi importerer mesteparten av det vi spiser. Og så importerer vi soya til kraftfôr. Men i landbrukssammenheng er nær 60 prosent av kraftfôret til husdyr norsk. Soyaandelen er ca. 10 prosent. Og for våre drøvtyggere utgjør gress/grovfôr 60-90 prosent av fôrrasjonen. Skal vi utvikle det potensialet alle ønsker å utnytte gjennom oppdrett av laks, må vi importere fôr. Da går selvforsyningsgraden ned. Det er likevel meningsløst å si at vi har mindre evne til å forsyne egen befolkning!
Begrepet selvforsyningsgrad bør omdefineres om det fortsatt skal gi mening som landbrukspolitisk indikator.
Ingunn Foss
Landbrukspolitisk talsperson og stortingsrepresentant Høyre
Frank Bakke-Jensen, stortingsrepresentant Høyre, medlem av næringskomiteen
Selvforsyningsgraden har i flere år vært nedadgående, men betyr dette at matberedskapen i Norge blir dårligere, eller at Norges evne til å være selvforsynt svekkes?
Begrepet selvforsyningsgrad er definert på en måte som ikke er egnet til å si så mye om landets selvforsyningsevne. Et eksempel: Hvis vi i Norge dobler vår produksjon av laks (som vi allerede produserer 35 mill. måltider av hver eneste dag) og eksporterer dette, går vår selvforsyningsgrad ned. Spiser vi mer av den, går selvforsyningsgraden opp. Og videre: Hvis vi i Norge drikker mindre brus og spiser mindre søtsaker, går selvforsyningsgraden opp – helt uavhengig av hva vi ellers produserer og spiser.
Selvforsyningsgraden defineres ut fra energien vi spiser – det vil si kaloriene. Jo flere kalorier produsert i Norge vi spiser, jo høyere selvforsyningsgrad. Folkehelseinstituttet ville juble om vi spiste mer fisk og mindre sukker. Våre valg og preferanser styres imidlertid ikke alltid av hva som er sunt og riktig. I en krisesituasjon vil vi nok likevel kunne overleve godt på en annen meny enn den vårt frie valg i dag gjør at vi har.
Selvforsyningsgraden sier altså lite om selvforsyningsevnen, og begrepet gir følgelig et svært lite dekkende bilde av mulighetene vi i Norge selv har til å dekke eget matvarebehov. Som eksempelet med laks ovenfor viser; produksjon for eksport er ikke medregnet. Men vi kan jo spise fisken vår selv, hvis det er nødvendig eller ønskelig.
Over 92 prosent av kjøttet vi spiser i Norge er produsert i Norge. Nær 99 prosent av eggene, melken og fløten vi konsumerer i Norge er produsert i Norge. Over 97 prosent av smøret og 87 prosent av osten vi spiser er norskprodusert. 80 prosent av fisken vi spiser er produsert i Norge. Da er det betenkelig å legge en selvforsyningsgrad på under 40 prosent som styrende for norsk matproduksjonspolitikk.
Det er først og fremst sukker, frukt og bær som vi importerer mesteparten av det vi spiser. Og så importerer vi soya til kraftfôr. Men i landbrukssammenheng er nær 60 prosent av kraftfôret til husdyr norsk. Soyaandelen er ca. 10 prosent. Og for våre drøvtyggere utgjør gress/grovfôr 60-90 prosent av fôrrasjonen. Skal vi utvikle det potensialet alle ønsker å utnytte gjennom oppdrett av laks, må vi importere fôr. Da går selvforsyningsgraden ned. Det er likevel meningsløst å si at vi har mindre evne til å forsyne egen befolkning!
Begrepet selvforsyningsgrad bør omdefineres om det fortsatt skal gi mening som landbrukspolitisk indikator.
Ingunn Foss
Landbrukspolitisk talsperson og stortingsrepresentant Høyre
Frank Bakke-Jensen, stortingsrepresentant Høyre, medlem av næringskomiteen
