Pressemelding
Einar Ebbesen, Kystpartiet i Alstahaug -
09.11.2009
Sikkerhet eller flaks; overvåkning og maktmidler
I mitt leserinnlegg ”Satsingsområde for kysten: Sikkerhet - eller flaks?” som ble tatt inn i avisene nylig, skrev jeg at etter det formelle ansvarsforhold med hensyn til organisering av sikkerheten på kysten var ordnet, måtte vi sørge for at det praktiske kom på plass.
Å kjøpe tid
Den praktiske delen innbefatter merking av leden, overvåking og maktmidler, begreper som jeg her vil konkretisere:
Vi har nå utvidet territorialgrensen fra 4 til 12 nautiske mil. Personlig ville jeg ha utvidet denne grensen til 24 nautiske mil. Ved dette reduserer man muligheten for grunnstøting samtidig som man ”kjøper seg tid” dersom noe skulle skje med et fartøy slik at det blir liggende å drive. Dermed øker muligheten for å gripe inn og avverge en større katastrofe. Regelverket er i dag slik at Norge ikke kan gripe inn overfor fartøyer som holder seg utenfor territorialgrensen. Innenfor territorialgrensen må Norge derimot ha full jurisdiksjon og derved myndighet til å gripe inn overfor fartøyer som kan representere en fare.
Når maktmidlene blir borte
Overvåking kan løses ved å samordne allerede eksisterende militære og sivile ressurser og supplere der det måtte være nødvendig. Planer for dette finnes allerede: nok en gang er det beslutninger og handling som mangler.
Også maktmidler finnes - enn så lenge. Jeg tenker selvsagt på Marine og Kystvakt. Vi må opprettholde disse ressursene på dagens nivå - minst.
Den senere tids hendelser har med all tydelighet vist at kysten virkelig behøver de nevnte ressurser. Til tross for dette har Regjeringen lagt frem en langtidsmelding som betyr rasering av Forsvaret. På 1980-tallet hadde vi om lag 90 marinefartøyer. Kyststaten Norge skal heretter - i henhold til Regjeringen - ha en Marine bestående av rundt 20 fartøyer. Av dem skal de fleste ha sin hovedoppgave internasjonalt. Marinen vil med andre ord bli borte fra norskekysten. Hvilke maktmidler skal da settes inn mot fartøyer som ikke følger lover og regler?
Ressurser og vilje mangler
Neste hovedpunkt må bli oppmåling og merking av kysten. Igjen er problemet manglende ressurser og vilje fra myndighetenes side. På deler av kysten er sjøkartene mer enn mangelfulle. Enkelte sjøkart er oppmålt og utarbeidet for over 100 år siden, og da selvsagt med metoder som på ingen måte tilfredsstiller dagens krav til nøyaktighet. Dårlige eller manglende dybdeangivelser i kartet var - som mange vil huske - årsak til at hjelpe- og redningsfartøyene ikke våget å seile opp til havaristen ”John R” da den gikk på grunn utenfor Tromsø i desember 2000. Det forsinket arbeidet med lensing i lang tid. En forsinkelse som - med litt dårligere værforhold - ville vært skjebnesvanger.
Ære, makt - og hva så?
Man skulle ikke tro at tilstander som dem jeg har beskrevet i disse to leserinnleggene eksisterte i sjøfartsnasjonen Norge. ”Vår ære og vår makt, har hvite seil oss brakt”, skrev Bjørnstjerne Bjørnson. De forholdene jeg her har beskrevet gir ikke mye ære. Jeg tviler på at det finnes noen i Regjering og Storting som har erfaring fra et maritimt yrke. Bare dét er lite til ære for en nasjon som liker å fremstille seg som en stor sjøfartsnasjon.
Det er et paradoks at det de siste årene er investert milliarder på broer, veier og tunneler for å bedre forholdene for trafikken på land, mens det for trafikken på sjøen bare blir ofret smuler.
På sikt kan det vise seg at akkurat de smulene blir større og mer kostbare i fremtiden enn våre nye og unge generasjoner setter pris på.
Einar Ebbesen
Kystpartiet i Alstahaug
Å kjøpe tid
Den praktiske delen innbefatter merking av leden, overvåking og maktmidler, begreper som jeg her vil konkretisere:
Vi har nå utvidet territorialgrensen fra 4 til 12 nautiske mil. Personlig ville jeg ha utvidet denne grensen til 24 nautiske mil. Ved dette reduserer man muligheten for grunnstøting samtidig som man ”kjøper seg tid” dersom noe skulle skje med et fartøy slik at det blir liggende å drive. Dermed øker muligheten for å gripe inn og avverge en større katastrofe. Regelverket er i dag slik at Norge ikke kan gripe inn overfor fartøyer som holder seg utenfor territorialgrensen. Innenfor territorialgrensen må Norge derimot ha full jurisdiksjon og derved myndighet til å gripe inn overfor fartøyer som kan representere en fare.
Når maktmidlene blir borte
Overvåking kan løses ved å samordne allerede eksisterende militære og sivile ressurser og supplere der det måtte være nødvendig. Planer for dette finnes allerede: nok en gang er det beslutninger og handling som mangler.
Også maktmidler finnes - enn så lenge. Jeg tenker selvsagt på Marine og Kystvakt. Vi må opprettholde disse ressursene på dagens nivå - minst.
Den senere tids hendelser har med all tydelighet vist at kysten virkelig behøver de nevnte ressurser. Til tross for dette har Regjeringen lagt frem en langtidsmelding som betyr rasering av Forsvaret. På 1980-tallet hadde vi om lag 90 marinefartøyer. Kyststaten Norge skal heretter - i henhold til Regjeringen - ha en Marine bestående av rundt 20 fartøyer. Av dem skal de fleste ha sin hovedoppgave internasjonalt. Marinen vil med andre ord bli borte fra norskekysten. Hvilke maktmidler skal da settes inn mot fartøyer som ikke følger lover og regler?
Ressurser og vilje mangler
Neste hovedpunkt må bli oppmåling og merking av kysten. Igjen er problemet manglende ressurser og vilje fra myndighetenes side. På deler av kysten er sjøkartene mer enn mangelfulle. Enkelte sjøkart er oppmålt og utarbeidet for over 100 år siden, og da selvsagt med metoder som på ingen måte tilfredsstiller dagens krav til nøyaktighet. Dårlige eller manglende dybdeangivelser i kartet var - som mange vil huske - årsak til at hjelpe- og redningsfartøyene ikke våget å seile opp til havaristen ”John R” da den gikk på grunn utenfor Tromsø i desember 2000. Det forsinket arbeidet med lensing i lang tid. En forsinkelse som - med litt dårligere værforhold - ville vært skjebnesvanger.
Ære, makt - og hva så?
Man skulle ikke tro at tilstander som dem jeg har beskrevet i disse to leserinnleggene eksisterte i sjøfartsnasjonen Norge. ”Vår ære og vår makt, har hvite seil oss brakt”, skrev Bjørnstjerne Bjørnson. De forholdene jeg her har beskrevet gir ikke mye ære. Jeg tviler på at det finnes noen i Regjering og Storting som har erfaring fra et maritimt yrke. Bare dét er lite til ære for en nasjon som liker å fremstille seg som en stor sjøfartsnasjon.
Det er et paradoks at det de siste årene er investert milliarder på broer, veier og tunneler for å bedre forholdene for trafikken på land, mens det for trafikken på sjøen bare blir ofret smuler.
På sikt kan det vise seg at akkurat de smulene blir større og mer kostbare i fremtiden enn våre nye og unge generasjoner setter pris på.
Einar Ebbesen
Kystpartiet i Alstahaug
