Pressemelding

Det er leit hvis diskusjonene om assistert befruktning og foreldreskap blir redusert til et spørsmål om forståelse for ufrivillig barnløse par, og om hvorvidt vi anerkjenner ensliges sterke ønske om barn.

Debatten om assistert befruktning er for mange et nært og vanskelig tema. Det må ikke være et hinder for at barnets behov, og ikke foreldrenes, settes først. Når debatten ensidig handler om foreldrenes likestilling og rettigheter, blir barnet og den biologiske tilknytningen underordnet.

De Castbergske barnelovene av 1915 skulle ansvarliggjøre far og sikre barns rettigheter, slik at mor ikke skulle stå igjen alene. Når man åpnet opp for sæddonasjon fikk man en ny § 9 som lyder: «Sædgiveren kan ikkje dømast til far». Lovverket definerte dermed farskapet, og man startet bruken av alfabetprinsippet. Har man sagt A, må man si B.

Dette illustreres ved to uttalelser fra Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet. I en sak om utvidelse av assistert befruktning til lesbiske par, påpekte Gjul at det allerede i dag tilbys assistert befruktning med donorsæd til heterofile par. Hun så ingen etisk forskjell på om et heterofilt par får barn med denne metoden enn om et lesbisk par får det. Elleve måneder etter at loven trådte i kraft gikk Gjul ut i VG og fulgte opp med resonnementet om at dersom lesbiske og heterofile par skal ha rett til assistert befruktning, bør enslige også ha det.

Spørsmålet blir dermed om og når vi setter grensen. Barneloven bygger på biologien og innebærer to viktige ting. Uansett hva som skjer i livet ditt, vil mor være mor, og far være far. Det er gitte størrelser. Staten fastslår foreldreskap – men oppretter det ikke. Unntaket er de få som benytter seg av sæddonasjon. Dette er derimot et marginalt unntak som brukes som brekkstang for hele diskusjonen om rett til assistert befruktning.

Gjennom alfabetprinsippet er det likebehandling av voksne og ikke barnas interesser som fremheves. Hvor langt ut i alfabetet er vi villige til å gå for å tilfredsstille alle som ønsker seg barn?

For vi virker foreløpig samstemte om at det ikke er en menneskerett å få barn. Barn har derimot rett til foreldre. En av statens kjerneoppgaver må være å sikre god omsorg for barn som allerede finnes. Når vi også har voksne som ønsker seg barn, bør vi lete etter gode løsninger for alle parter.

Med bioteknologiens muligheter får vi stadig nye dilemmaer i fanget, og jeg mener at vi må vende tilbake til biologiens prinsipper for å definere juridisk foreldreskap. Fordi når foreldreskap fastsettes på andre grunnlag enn biologi blir det politikk. Da kan foreldreskap fordeles på lik linje med andre goder og byrder.

Kanskje har barnet, som sjelden har en egen stemme i diskusjonen, og dets interesser kommet i bakgrunnen?