|
– Listene var basert på skjønn, og det var mulig å klage dersom man mente seg urettferdig eller feil behandlet når det gjaldt skattefastsettingen. Klageretten skriver seg minst så langt tilbake som til Christian Vs norske lov av 1687, sier historiker Harald Espeli ved Handelshøyskolen BI.
I en forskningsartikkel i tidsskriftet Skatterett har han gått gjennom bakgrunnen for bruken av offentlige skattelister her til lands og deres historie. (Sammendrag av artikkelen her: Hvorfor har vi offentlige skattelister? (forskersonen.no))
Espeli forklarer i artikkelen at det ikke bare var den enkelte skattyter som kunne klage over egen skattefastsettelse, men det var tidligere også mulig å klage over skatten til andre.
– Dette skulle bidra til mest mulig riktig skatt, uten at myndighetene måtte bruke store administrasjonskostnader. Selv om anledningen til å klage på andres skatt ikke ble mye brukt, eksisterte ordningen helt frem til 1980, sier Espeli.
Historikeren skriver at hovedfunksjonen til offentlige skattelister var å sikre politisk legitimitet til ligningssystemet gjennom innsyn i hvordan de kommunale ligningsnemndene praktiserte skattereglene. De offentlige skattelistene skulle også bidra til størst mulig likebehandling, basert både på den enkelte skattyters og andres oppfatning.
–Det mest oppsiktsvekkende jeg kom over var en annen variant av offentlighet rundt skattetallene som opplevdes langt mer drastisk. Den innebar at en rekke kommuner offentliggjorde skatterestanselister en tid etter forfall - uten lovhjemmel, forteller Espeli. Det betyr altså at de som ikke hadde betalt skatten de skyldte innen fristen ble offentliggjort ved navn og utestående beløp.
– Det ble en slags gapestokk, som står temmelig langt fra slik systemet fungerer i dag. Denne praksisen ble utrolig nok først avviklet på 1970-tallet, forklarer Espeli.
Søkbare skattelister
Den digitale utviklingen gjorde at skattelistene også ble gjenstand for offentliggjøring på internett. De første søkbare skattelistene ble lagt ut gjennom mediene høsten 2001.
Fra inntektsåret 2003 ble skattelistene digitalt tilgjengelige bare på Skatteetatens nettsider. Der lå de i søkbar form i tre uker, samme tidsrom som de også var tilgjengelig skriftlig på datidens ligningskontorer.
I 2007 vedtok Stortinget å gå tilbake til ordningen med utlevering av skattelister til pressen, men med begrensninger i hvilken informasjon som skulle være tilgjengelig.
Fra 2011 ble det for pressen innført et forbud mot å legge ut skattelistene i søkbar form. Det var fortsatt slik at mediene fikk tilgang til hele skattelisten, men kun for journalistiske formål. Heretter var det bare mulig å søke i fullstendige skattelister på Skatteetatens nettsider.
I 2013 kom en ytterligere innstramming, der ingen kunne søke i skattelistene uten å måtte identifisere seg og at den som ble søkt på fikk informasjon om dette ved forespørsel.
Reglene i dag er i hovedsak slik de ble vedtatt i 2014.
Ikke i alle land
Selv om Norge har en lang tradisjon med åpne skattelister, er det ikke sånn i alle land. Tidligere i høst fikk Skatteetaten besøk av en britisk journalist som ville lære mer om praksisen med åpne skattelister. Da kunne skattedirektør Nina Schanke Funnemark fortelle om hvordan åpne skattelister har en lang tradisjon i Norge og at åpenheten henger tett sammen med ett av hovedmålene til etaten, nemlig at samfunnet må ha tillit til Skatteetaten.
— Tradisjonen med åpne skattelister bidrar til å legitimere vårt skattesystem. I Norge har vi generelt høy tillit til myndighetene og skattesystemet. Det er viktig at vi ikke tar dette for gitt. Åpenhet er en av grunnstenene i det norske samfunn, og skattelistene er en del av dette, forteller skattedirektør Nina Schanke Funnemark.
I dag blir skattelistene tilgjengelig både via skatteetaten.no, men også gjennom pressen. Det at Skatteetaten deler listene med mediene, som deretter gjør sine analyser og deler dem med befolkningen, bidrar til at skattesystemet kan ettergås. De som ønsker det, kan selv sjekke at skattepliktige har betalt riktig skatt.
— Skatteetaten forvalter viktig informasjon på vegne av fellesskapet. Den håndterer vi med ansvarlighet og alvor. Vi har lang erfaring med at åpenhet om data både til samfunnet og til enkeltindivider, kan bidra som en ekstra kvalitetssikring. Når dataene er korrekte kan vi også dele dataene til andre slik at befolkningen slipper å gi samme informasjon mange ganger til offentlige myndigheter. En av våre ambisjoner er at informasjonen som vi innhenter og forvalter skal bidra til forenkling og digitalisering, men også at de kan nyttiggjøres i resten av samfunnet, sier Nina Schanke Funnemark.
|
