Pressemelding
Stig Rusten -
30.07.2005
Sosialhjelp og forskjeller
Aleneforeldreforeningen har flere ganger påpekt det urimelige i de lave sosialsatsene i mange kommuner som bl.a. medfører at mange barn og unge må forsørges for under 1000 kr i måneden, for eksempel ikke stort å reise på ferie med. Regjeringens svar er at sosialhjelp skal baseres på skjønn og kun være en midlertidig løsning i påvente av at sosialmottakere på eget initiativ eller gjennom offentlige tiltak skal komme seg ut i jobb.
Men for mange som mottar sosialhjelp, blir det midlertidige en permanent ordning som varer i flere år. En viktig årsak til dette er at en stor del av dem som mottar sosialhjelp lever av trygdeytelser som er så lave at det ikke rekker til å dekke utgiftene de har. Mange av disse er familieforsørgere. Det er denne gruppen som bekymrer Aleneforeldreforeningen. Og da spesielt barna i disse familiene sin livssituasjon. For barna oppleves ikke den dårlige økonomien som noe midlertidig, spesielt ikke når det midlertidige varer i flere år.
Det er positivt at regjeringen gjennom målrettete tiltak vil få folk ut i jobb. Men la oss være realistiske. Mange av dem som får supplerende sosialhjelp, har uføretrygd eller rehabiliteringspenger som sitt inntektsgrunnlag. Og da snakker vi i hovedsak om syke mennesker med redusert arbeidsevne som ikke har mulighet til å tilpasse seg et normalt arbeidsliv. Du risikerer å straffes hardt dersom du blir varig syk i dette landet. Og ikke bare du, også barna dine kan smertelig få erfare mor og fars dårlige økonomi. Barn har ikke egne økonomiske rettigheter dersom de bor i en fattig familie. Kommunene kan beslaglegge både barnetrygd og barnebidrag om familien er avhengig av sosialhjelp.
Med dagens krav i arbeidsmarkedet, faller mange utenfor. Vi vet for eksempel at enslige forsørgere ikke er spesielt attraktiv arbeidskraft. Har du en eller annen fysisk eller psykisk skavank, står få arbeidsgivere med åpne armer. Flere av de arbeidstiltak som er satt i gang i regi av Aetat rettet mot sosialklienter, har heller ikke vært spesielt vellykket eller har nådd målgruppa med tanke på varige arbeidsforhold.
Når regjeringen utfordres på de lave satsene svares det med at det på nasjonalt nivå er lagt fram veiledende retningslinjer for utmåling av sosialhjelp, og at der er opp til den enkelte kommune å vedta lokale sosialsatser. Det er dette som fører til vilkårlige forskjeller i de ulike kommunene. Ofte er det skrale kommunekasser og politikernes vilje/uvilje til å prioritere de som har minst som motiverer størrelsen på sosialsatsene. Det hjelper lite med nasjonale retningslinjer når de ikke er bindende og det overlates til kommunepolitikerne å vedta hvor mye sosialklienter skal ha å leve av.
Regjeringen har tydeligvis ingen skrupler med å drive en politikk som fører til at barn må nøye seg med svært lite. Festtalene til Bondevik og Høybråten, der de i høye ordelag forteller hvor viktig det er å ta vare på barna, blir ikke særlig troverdige når vi kjenner medaljens bakside.
Men for mange som mottar sosialhjelp, blir det midlertidige en permanent ordning som varer i flere år. En viktig årsak til dette er at en stor del av dem som mottar sosialhjelp lever av trygdeytelser som er så lave at det ikke rekker til å dekke utgiftene de har. Mange av disse er familieforsørgere. Det er denne gruppen som bekymrer Aleneforeldreforeningen. Og da spesielt barna i disse familiene sin livssituasjon. For barna oppleves ikke den dårlige økonomien som noe midlertidig, spesielt ikke når det midlertidige varer i flere år.
Det er positivt at regjeringen gjennom målrettete tiltak vil få folk ut i jobb. Men la oss være realistiske. Mange av dem som får supplerende sosialhjelp, har uføretrygd eller rehabiliteringspenger som sitt inntektsgrunnlag. Og da snakker vi i hovedsak om syke mennesker med redusert arbeidsevne som ikke har mulighet til å tilpasse seg et normalt arbeidsliv. Du risikerer å straffes hardt dersom du blir varig syk i dette landet. Og ikke bare du, også barna dine kan smertelig få erfare mor og fars dårlige økonomi. Barn har ikke egne økonomiske rettigheter dersom de bor i en fattig familie. Kommunene kan beslaglegge både barnetrygd og barnebidrag om familien er avhengig av sosialhjelp.
Med dagens krav i arbeidsmarkedet, faller mange utenfor. Vi vet for eksempel at enslige forsørgere ikke er spesielt attraktiv arbeidskraft. Har du en eller annen fysisk eller psykisk skavank, står få arbeidsgivere med åpne armer. Flere av de arbeidstiltak som er satt i gang i regi av Aetat rettet mot sosialklienter, har heller ikke vært spesielt vellykket eller har nådd målgruppa med tanke på varige arbeidsforhold.
Når regjeringen utfordres på de lave satsene svares det med at det på nasjonalt nivå er lagt fram veiledende retningslinjer for utmåling av sosialhjelp, og at der er opp til den enkelte kommune å vedta lokale sosialsatser. Det er dette som fører til vilkårlige forskjeller i de ulike kommunene. Ofte er det skrale kommunekasser og politikernes vilje/uvilje til å prioritere de som har minst som motiverer størrelsen på sosialsatsene. Det hjelper lite med nasjonale retningslinjer når de ikke er bindende og det overlates til kommunepolitikerne å vedta hvor mye sosialklienter skal ha å leve av.
Regjeringen har tydeligvis ingen skrupler med å drive en politikk som fører til at barn må nøye seg med svært lite. Festtalene til Bondevik og Høybråten, der de i høye ordelag forteller hvor viktig det er å ta vare på barna, blir ikke særlig troverdige når vi kjenner medaljens bakside.
