|
– Hva om det hadde vært like ulike tilbud om for eksempel omsorgspermisjon når man fikk barn? At antallet måneder du fikk var avhengig av i hvilken kommune du bodde i? BPA er en rettighet innført for å fremme likestilling, men slik fungerer det ikke i praksis, sier Tove Linnea Brandvik.
Hun forteller at medlemmer i deres organisasjon som anvender BPA blant annet kan fortelle om utfordringer med å fortsette med samme BPA-ordning hvis de flytter til en annen kommune. – Vi har eksempler på kommuner som ikke tilbyr BPA i det hele tatt, andre gir ikke ordningen til barn, mens andre detaljstyrer hva du kan bruke assistenten til. Det er også svært store ulikheter i forhold til hvor mange timer du får innvilget. Studenter som for eksempel har hatt fulltids-BPA i en kommune, får redusert tilbudet når de flytter til studiestedet. Enkelte har også fått avslag i en kommune, mens de får det innvilget i en annen. Hvis vi har som utgangspunkt at alle som bor i Norge skal ha like rettigheter så er dette alt for dårlig, sier Brandvik.
De samme ulikhetene bekreftes i Humana omsorg og assistanse sitt BPA-barometer. Der kommer det fram at hele 30% av dem som ønsket seg BPA fikk avslag, mange fikk både to og tre avslag før de fikk det innvilget. Undersøkelsen som er gjennomført blant dem som mottar BPA, viste også at mange kommuner ikke informerer innbyggerne om tilbudet. I tillegg er nesten halvparten (48%) svært lite fornøyd både med oppstart og oppfølging av BPA og med kommunens kompetanse om ordningen.
Ulike ordninger for ulike sider av livet
I tillegg til store ulikheter mellom kommunene er det også svært utfordrende fordi BPA som administreres av kommunene kun skal brukes på fritiden. Skal en gå på skole, studere eller være i arbeid, er det helt andre instanser som har ansvaret. Da er både NAV, fylkeskommunene og høyere utdannelsesinstitusjoner involvert. For en som har behov for bistand kan man i verste fall måtte forholde seg til mange instanser og flere ulike assistenter for å løse ulike sider av livet.
– For en student som for eksempel skal være med på sosiale aktiviteter på studiestedet på kveldstid, innebærer dette å måtte bruke ulike assistenter til de ulike aktivitetene. Det er en svært uryddig og utfordrende logistikk å organisere, forteller Brandvik.
Mange ønsker statlig overtakelse
I fjor kom det en offentlig utredning (NOU) om ordningen, og en nylig avsluttet høringsrunde skal nå lage grunnlaget for en ny stortingsbehandling av hele BPA ordningen. Tove Elise Madland som sitter i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget for Arbeiderpartiet, forteller i Humana omsorg og assistanses podkastepisode at svært mange av høringsinstansene var tydelig på at de ønsker at staten skal overta ansvaret for ordningen, til tross for at en slik ansvarsovertakelse ikke var et tema i utredningens mandat.
– Jeg er overrasket over manglene ved ordningen og ulikhetene som blir beskrevet i disse høringsuttalelsene. Det er helt klart at det må gjøres noe med ordningen slik den er i dag, sier Madland. Hun kan likevel ikke love at det er en statlig overtakelse som blir løsningen for å få ordningen til å fungere bedre.
– Det er ikke en selvfølge at en statlig overtakelse vil løse problemene. På det stadiet vi er i denne prosessen nå, er jeg opptatt av å lytte til hva alle berørte parter har å si, for å danne et grunnlag for å ta en beslutning, sier Madland.
Må bli sektorovergripende
Brandvik i Norges Handikapforbund mener statlig overtakelse vil være den absolutt beste løsningen. Ikke bare fordi ordningen er ulik i kommunene, men også fordi det i dag er problematisk at de ulike assistansetilbudene gjelder for ulike sider av den enkeltes liv, slik som for studentene. Hun mener derfor en statlig og sektorovergripende ordning vil være det beste.
– Å få reell likestilling også for mennesker med funksjonsnedsettelser innebærer at også de skal kunne delta på alle områder av et liv. Vi må få være mamma, vi må få være arbeidstaker, student, venn og organisasjonsmenneske. For mange er det ikke slik i dag, sier hun og minner om at vi ikke må glemme merverdien det er for samfunnet at også dem med behov for assistanse i hverdagen får delta i samfunnslivet. Hun mener de i dag er en uutnyttet ressurs, noe Madland er enig i.
– Jeg vil ta med meg den kunnskapen jeg har fått videre inn i arbeidet med denne ordningen. Hvis vi virkelig vil, så får vi dette til. For oss er arbeid til alle, jobb nummer en. Det gjelder også dem som ikke kan delta fordi de i dag ikke får den assistansen de trenger, sier Madland, uten å kunne si sikkert hvordan de skal gjøre det.
Det er ennå uklart når saken skal behandles i Stortinget.
|
