Pressemelding
Trond Helleland, stortingsrepresentant, Høyre -
22.03.2013
Statens 22 bremseklosser
Skal en kommune bygge ut et nytt område, har staten 22 bremsepedaler å tråkke på. Det gjøres både i tide og utide, og det er på tide med en endring.
Mange kommuner kjemper en tapper kamp for å holde tritt med befolkningsveksten, men selv om lokalpolitikerne gjør en bra jobb med planlegging og utvikling, så er ikke dette alene tilstrekkelig. En av grunnene til at dette ikke hjelper, er at kommunene til stadighet opplever at staten som motpart bremser utviklingen. Det tar for lang tid å få igjennom planer, det tar for lang tid å bygge nytt.
Vi må legge til rette for at boligplanleggingen fungerer best mulig, slik at etterspørselen etter boliger kan møtes, og boligmarkedet blir tilgjengelig for flere. Det er et mål for Høyre at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Derfor er det viktig at kommunene får anledning til å regulere et tilstrekkelig antall tomter til boligformål, og at det er på høy tid med en begrensning i statlige og fylkeskommunale myndigheters mulighet til å overprøve kommunenes avgjørelser på dette området. I dag kan altså så mange som 22 instanser sette en stopper for en boligplan. Ikke én har ansvaret for å være pådriver.
Ordningen med innsigelse ble innført med plan- og bygningsloven i 1985. Formålet var å sikre at kommunene ikke vedtar arealplaner som staten mener strider mot ”overordnede interesser”. I praksis har ordningen utviklet seg til å bli særinteressers veto mot utvikling.
Innsigelse er et negativt virkemiddel i betydningen at det er et virkemiddel som sinker eller stopper planer, uten at det fremmes løsninger. Når innsigelse fremmes, kan ikke kommunen disponere arealet til for eksempel boligbygging før innsigelsen er trukket eller Miljøverndepartementet avgjør saken. Dette tar ofte tid. Lang tid.
Innsigelsesinstituttets praktisering har gitt oss 22 statlige bremseklosser i boligbyggingen. I perioden 2007-2010 er det fremmet innsigelse i ca. 50 % av kommuneplanenes arealdel. Medregnet varsel om innsigelse i planprosessen, som også fører til stans av saksbehandlingen, ble det brukt innsigelse i så godt som alle kommuneplanprosessene for perioden 2007-2010.
En av de største utfordringene med dagens praktisering er at instituttet brukes bredt både knyttet til arealkonflikter, detaljer i planer, generell plankvalitet, manglende dokumentasjon, økonomiske interesser for innsigelsesorganet med mer. Mange innsigelser har også en høy grad av skjønn. Et viktig tiltak for å redusere antallet innsigelser, og å styrke det lokale selvstyret, vil være å avgrense innsigelse til arealkonflikter der nasjonal eller vesentlig regional interesse faktisk er berørt. Innsigelse må altså i større grad begrenses til viktige og prinsipielle saker. Vi må få en tydelig, etterprøvbar angivelse av på hvilket grunnlag man utøver innsigelsesmyndigheten, og en bedre avgrensning av hvilke forhold det kan gis innsigelse til.
Videre bør det være bedre koordinering av statlige sektorinteresser. I mange plansituasjoner står ulike nasjonale hensyn mot hverandre og blokkerer lokale planvedtak gjennom innsigelser og gir lange planprosesser fram mot endelig avklaring. Ved behandlingen av stortingsmeldingen om forholdet mellom stat og kommune sa et samla Storting at staten må fremstå med en stemme, og koordinere sine interesser, dette følges opp i den nye stortingsmeldingen om boligpolitikk.
Avgjørelsene som i dag ligger i Miljøverndepartementet som overprøvingsmulighet for kommunene bør flyttes til Kommunal- og regiondepartementet som har ansvaret for boligbygging her i landet. Når konfliktene først oppstår mellom stat og kommune, har kommunene dårlige kort på hånden. I dag er det slik at i tvister mellom staten og kommunen, sitter staten også som dommer. Høyre har derfor foreslått å opprette et uavhengig tvisteløsningsorgan mellom stat og kommune.
Det som likevel er viktigst av alt i arealplanleggingen for regionene våre, er at vi får vekk systemet hvor instansene sitter på hver sin tue med store planer, og planene slår hverandre i hjel. I pressområder må det legges til rette for utbygging av enkel, rask og miljøvennlig transport til nye utbyggingsområder. Effektive transportløsninger vil åpne flere områder for boligbygging, og dermed lette presset på boligmarkedet.
Det er behov for nye ideer og bedre løsninger når det gjelder boligbygging. Vi kan ikke bygge landet med innsigelser.
Trond Helleland
Stortingsrepresentant, Høyre
Mange kommuner kjemper en tapper kamp for å holde tritt med befolkningsveksten, men selv om lokalpolitikerne gjør en bra jobb med planlegging og utvikling, så er ikke dette alene tilstrekkelig. En av grunnene til at dette ikke hjelper, er at kommunene til stadighet opplever at staten som motpart bremser utviklingen. Det tar for lang tid å få igjennom planer, det tar for lang tid å bygge nytt.
Vi må legge til rette for at boligplanleggingen fungerer best mulig, slik at etterspørselen etter boliger kan møtes, og boligmarkedet blir tilgjengelig for flere. Det er et mål for Høyre at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Derfor er det viktig at kommunene får anledning til å regulere et tilstrekkelig antall tomter til boligformål, og at det er på høy tid med en begrensning i statlige og fylkeskommunale myndigheters mulighet til å overprøve kommunenes avgjørelser på dette området. I dag kan altså så mange som 22 instanser sette en stopper for en boligplan. Ikke én har ansvaret for å være pådriver.
Ordningen med innsigelse ble innført med plan- og bygningsloven i 1985. Formålet var å sikre at kommunene ikke vedtar arealplaner som staten mener strider mot ”overordnede interesser”. I praksis har ordningen utviklet seg til å bli særinteressers veto mot utvikling.
Innsigelse er et negativt virkemiddel i betydningen at det er et virkemiddel som sinker eller stopper planer, uten at det fremmes løsninger. Når innsigelse fremmes, kan ikke kommunen disponere arealet til for eksempel boligbygging før innsigelsen er trukket eller Miljøverndepartementet avgjør saken. Dette tar ofte tid. Lang tid.
Innsigelsesinstituttets praktisering har gitt oss 22 statlige bremseklosser i boligbyggingen. I perioden 2007-2010 er det fremmet innsigelse i ca. 50 % av kommuneplanenes arealdel. Medregnet varsel om innsigelse i planprosessen, som også fører til stans av saksbehandlingen, ble det brukt innsigelse i så godt som alle kommuneplanprosessene for perioden 2007-2010.
En av de største utfordringene med dagens praktisering er at instituttet brukes bredt både knyttet til arealkonflikter, detaljer i planer, generell plankvalitet, manglende dokumentasjon, økonomiske interesser for innsigelsesorganet med mer. Mange innsigelser har også en høy grad av skjønn. Et viktig tiltak for å redusere antallet innsigelser, og å styrke det lokale selvstyret, vil være å avgrense innsigelse til arealkonflikter der nasjonal eller vesentlig regional interesse faktisk er berørt. Innsigelse må altså i større grad begrenses til viktige og prinsipielle saker. Vi må få en tydelig, etterprøvbar angivelse av på hvilket grunnlag man utøver innsigelsesmyndigheten, og en bedre avgrensning av hvilke forhold det kan gis innsigelse til.
Videre bør det være bedre koordinering av statlige sektorinteresser. I mange plansituasjoner står ulike nasjonale hensyn mot hverandre og blokkerer lokale planvedtak gjennom innsigelser og gir lange planprosesser fram mot endelig avklaring. Ved behandlingen av stortingsmeldingen om forholdet mellom stat og kommune sa et samla Storting at staten må fremstå med en stemme, og koordinere sine interesser, dette følges opp i den nye stortingsmeldingen om boligpolitikk.
Avgjørelsene som i dag ligger i Miljøverndepartementet som overprøvingsmulighet for kommunene bør flyttes til Kommunal- og regiondepartementet som har ansvaret for boligbygging her i landet. Når konfliktene først oppstår mellom stat og kommune, har kommunene dårlige kort på hånden. I dag er det slik at i tvister mellom staten og kommunen, sitter staten også som dommer. Høyre har derfor foreslått å opprette et uavhengig tvisteløsningsorgan mellom stat og kommune.
Det som likevel er viktigst av alt i arealplanleggingen for regionene våre, er at vi får vekk systemet hvor instansene sitter på hver sin tue med store planer, og planene slår hverandre i hjel. I pressområder må det legges til rette for utbygging av enkel, rask og miljøvennlig transport til nye utbyggingsområder. Effektive transportløsninger vil åpne flere områder for boligbygging, og dermed lette presset på boligmarkedet.
Det er behov for nye ideer og bedre løsninger når det gjelder boligbygging. Vi kan ikke bygge landet med innsigelser.
Trond Helleland
Stortingsrepresentant, Høyre
