Pressemelding

I år er det 20 år siden Brundtland-kommisjonen la frem rapporten "Vår felles fremtid". Det er altså 20 år siden verden ble servert begrepet bærekraftig utvikling, fikk fornyet fokus på sammenhengen mellom fattigdom og miljøproblemer og startskuddet gikk for Rio-prosessen som endte i flere nye store miljøavtaler i 1992.

I løpet av disse 20 årene har miljøproblemene økt kraftig. Klimatrusselen er sterkt tiltagende og tapet av biologisk mangfold i verden går raskere enn noen gang. Klimaet endres raskere enn noensinne tidligere og utryddelsen av arter skjer hundre ganger så fort som den naturlige evolusjonen. Vi har også fått ny kunnskap om hvordan de ulike miljøendringene innvirker på og forsterkere hverandre.

Det er et stort behov for en ny samlerapport som beskriver situasjonen - og ikke minst kommer med forslag til løsninger. Vi trenger å samle all ny kunnskap og gjennom det få en ny kraft til mottiltak. En ny rapport i løpet av et par år bør ende i et nytt verdenstoppmøte i 2009 eller 2010.

I de siste årene har vært forholdsvis flinke til å sette mål. Under Johannesburg-møtet i 2002 ble det satt konkrete og ambisiøse mål om sterk reduksjon i alt fra fattigdom til artsutryddelse, men det ble aldri noen enighet om hvordan målene skal nås. Toppmøter har en egen evne til å presse verdens ledere til å ta tak i miljøspørsmål. De siste årene har det skjedd en revolusjon i interessen for miljøvern. Tiden er overmoden for å få til enighet om reell og virkelig handling.

Verden trenger en internasjonal miljødomstol. I dag finnes ingen mulighet til sanksjoner overfor land som ikke gjør det de har lovet, slik man har på andre områder som handel og menneskerettigheter. Det må også bli enighet om hvordan FN kan rustes opp i miljøkampen.

I løpet av våren bør vi kunne enes om en ambisiøs klimapolitikk i Stortinget. Hele det politiske Norge, minus FrP, er nylig blitt enige om et bærekraftig pensjonssystem. Det er mulig å kopiere dette også på klimapolitikkens område. Pensjon er viktig, men å få et bærekraftig og langsiktig klimaforlik på plass er om mulig enda viktigere. Miljøvern dreier seg tross alt om selve livsgrunnlaget vårt.

EU er blitt enige om en ambisiøs klimapolitikk med 20 % kutt innen 2020. For også å få fart på Norges klimapolitikk er det avgjørende at Regjeringen nå avslutter den interne kranglingen om klima og i stedet bruker kreftene på å utforme konkrete og forpliktende tiltak. Det er mange overmodne tiltak som venter på å bli gjennomført.

Norge er på steinaldernivå når det gjelder å introdusere nye fornybare energibærere. Skogen legger kraftig på seg. Likevel fortsetter vi med å varme opp våre nye boliger med panelovner. Avfall råtner på våre fyllplasser og slipper ut en av de verste klimagassene av alle, metan. I stedet kunne en ha energigjenvunnet avfallet og utnyttet det til fjernvarme. EU blander inn biodrivstoff i sine biler, mens vi kun har to stasjoner hvor vi kan fylle miljøvennlig.

Greier vi ikke i Norge å bli enige om reduksjoner i utslipp av klimagasser kan vi bare drømme om å lykkes i arbeidet med få en bredere og mer forpliktende global Kyoto-avtale på plass etter 2012. Høyre er villig til å strekke seg for å nå frem til et offensivt og troverdig klimaforlik. CO2-rensing av gasskraft har vi nå akseptert, men det skader ikke at norske FoU-miljøer og norsk industri også kan få fordeler av det. Det er også nødvendig at samferdselssektoren tar sitt. En må satse offensivt på kollektivtransport og mer miljøvennlig drivstoff, men en trenger faktisk også veier her til lands. En nylig fremlagt rapport dokumenterer at dårlig infrastruktur også er dårlig miljøpolitikk.