Pressemelding

«Ta på deg en jakke hvor det er plass til skuddsikker vest» var den siste meldingen jeg fikk. Wow, tenkte jeg, endelig skal det bli litt action på en stortingspolitiker.

I begynnelsen av februar fulgte jeg to politimenn fra Gatepatruljen på jobb. Stortinget skal behandle en ny rusplan, og jeg vil lære mer om hvordan dagens politikk fungerer. Om ikke lenge skal helse- og omsorgskomiteen til Portugal for å se hva de har gjort. Portugal har langt på vei blitt et foregangsland som mange ser til. 

I Norge kommer vi sannsynligvis til å dreie politikken fra justis til helse, det vil si at narkomane primært skal få tilbud om behandling i stedet for straff. Innenfor politiet er det mange som er svært skeptiske til dette, de er redd vi skal gå for langt i retning av å legalisere narkotika. Jeg ville vite mer om bakgrunnen for deres skepsis.

«Da en politiker gikk ut i mediene om dette før jul, fikk vi en oppblomstring i meldinger fra kolleger om at mange unge trodde at narkotika var i ferd med å bli legalisert», sier den ene politimannen. 

En 19 år gammel jente tar kontakt med oss. Hun forteller meg at hun ble mishandlet fra hun var fire år og ble utsatt for overgrep fra sin far da hun var ni. Hun har vært ruset og prostituert fra hun var 12 år. Faren var hennes første hallik. 

«Hva tror du om at vi legger om til behandling i stedet for straff,» spør jeg.
«Mener du frivillig behandling?» Spørsmålet ble stilt med vantro. Hun har vært til avrusning flere ganger, men har stukket av hver gang. «Det var en gang jeg var nykter i tre måneder, men jeg ville tilbake,» forteller hun, og fortsetter: «Systemet har gitt opp de over 40. De bør få et behandlingstilbud, det er de som trenger hjelp. Jeg synes at de unge skal straffes, de vil ikke ha behandling like vel. Å sitte i fengsel er jo ikke bra det heller, de får bare flere kontakter.»

Hun er gammel i gamet til å være så ung som 19. Gjennom samtalen ramset hun opp et stort repertoar av rusmidler som hun bruker. Mye omsettes synlig på gata, selv når vi går forbi. Vår venninne kan fortelle at mye av omsetningen foregår på krypterte apper som politiet ikke klarer å følge med på.

«Det er trist at ikke politiet kan skremme folk lenger,» sier hun. For en uke siden hadde vi i komiteen en høring hvor et stort antall av de som uttalte seg ville legalisere narkotika. Enkelte mente at det er en menneskerett å få kjøpt stoff, at alkohol er farligere for kroppen, og at narkotika bør bli solgt ved butikker som vinmonopolet. 
Alkohol er sikkert farligere for levra enn narkotika, men narkotika gir mange brukere akutte psykoser. I tillegg senker narkotika terskelen for å prøve tyngre, vanedannende stoffer. Det følger mer kriminalitet med narkotika enn alkohol.

Politimennene jeg følger gjennom Oslos mørke gater en sen, kald tirsdagskveld peker på et stort antall selgere. Noen forsvinner når de ser oss, andre fortsetter handelen. Det kunne med fordel vært større respekt for politiet. På den annen side er ikke mine guider i hovedstadens underverden mest opptatt av å ta beslag, men å hjelpe misbrukerne ut av elendigheten. Slik som jenta på 19. Hun har åpenbart større tillit til de to politimennene enn sin egen far, noe som var både godt og skremmende å se.

Så hvor går Norge? Jeg er fortsatt motstander av legalisering. I Høyres program står det bl.a. at «et fortsatt forbud mot bruk og besittelse av narkotika er et viktig normdannende tiltak som ikke er til hinder for en tilnærming med mer vekt på skadereduksjon.» Vi vil altså fortsette forbudslinjen samtidig som vi vil styrke behandlingstilbudet. Det blir planlagt et pakkeforløp innenfor rusbehandling, på samme måte som pakkeforløpet vi har innenfor kreftbehandling i dag. Narkotikakriminalitet skal fortsatt være straffbart, men narkomane skal så langt det er mulig få behandling.