Pressemelding
Øst-Finnmark Kystfiskarlag Arne Pedersen -
18.05.2011
Strukturering er ulønnsomt
Øst-Finnmark Kystfiskarlag er fornøyd med hvordan fiskeriminister Lisbeth Berg Hansen har vedtatt å regulere krabbefisket. Vel 350 fartøy under 13 meter kan nå delta i fiske etter krabben alle med like stor kvote. Totalt kan disse båtene fiske 1200 tonn hankrabber og 50 tonn hunnkrabbe. På en svært liten biomasse kan altså 350 fartøy og kanskje 600 mannskaper få et godt tilskudd til driften. Kvotene i krabbefisket kan ikke struktureres (selges/kjøpes). Krabbekvoten er gratis, det gjør at krabbefisket blir lønnsomt. I torskefisket ønsker Fiskarlaget å strukturere kvotene også for de aller minste fiskebåtene. Det er Kystfiskarlaget sterk i mot. I en strukturordning kan et fartøy kjøpe seg to kvoter i tillegg til den man allerede har.
Om man bruker krabbefisket som eksempel på effekten av å strukturere, så vil 350 fartøy i krabbefisket kunne bli til bare vel hundre fartøy om strukturering ble ført fullt ut. Dersom alle dagens vel 350 fartøy leverer sin krabbekvote vil det gi en total førstehåndspris på over 100 millioner kroner. En fullført strukturering ville redusert krabbefartøyene til en tredjepart sammenliknet med i dag, det samme ville skje med antallet lottmottakere. Strukturering innebærer at de kvotene man tilegner seg må kjøpes, dermed påføres de som blir igjen i krabbefisket en betydelig gjeldsbyrde som vil gjort krabbefiske ulønnsomt.
I torskefisket er det ofte slik at en kvote koster mer enn hva verdien er om den fiskes og leveres på vanlig måte. En kjøpt krabbekvote vil kunne koste mer enn 300 000 kroner og dermed påføre krabbefartøyene etter strukturering – i verste fall – en total kvotegjeld på over 50 millioner kroner. Gjelden oppstår hver gang det skjer et kvotekjøp. Nye generasjoner fiskere må kjøpe kvoter, det innebærer at næringen blir aldri fri for kvotegjeld og ulønnsomheten blir evigvarende.
Første generasjon krabbefiskere har fått sine kvoter gratis. Disse kan ha interesse av et system som tillater at man selger sine kvoter når man ikke lenger ønsker å drive krabbefiske. Men for dem som vil inn i krabbefisket blir det vanskelig fordi de må oppta tilleggslån til kvotekjøp. Det er med andre ord handelen om kvoter mellom fiskeskippere som kan gi gevinst, ikke det at man drifter kjøpte kvoter. Heldigvis er det ikke lov å strukturere krabbekvoter. Eksemplet foran viser hva som er problemstillingene ved strukturordninger.
Mange fiskeriavhengige kommuner bruker nå offentlig penger til å kjøpe fangstrettigheter tilbake til egen kommune etter at rederne har solgt dem ut. I Finnmark er alt av silderettigheter solgt ut av fylket. Nå vil strukturtilhengerne ha fylkeskommunens penger til å kjøpe dem tilbake igjen fordi de synes det er leit at fylket ikke har silderettigheter!
Strukturering gir mange svært uheldige konsekvenser. For neste generasjon unge fiskere blir kvotekjøp en umulig grense å passere. Det er ingen grunn til å lage et system som gjør kvoteeiere til millionærer på en handel med en ”vare” som de ikke eier og som de har fått gratis. Kystfiskarlaget hilser forslaget om fritt fiske med passive redskaper for fiskefartøy under 15 meter. Det fjerner interessen for kjøp og salg av kvoter, gir unge mennesker mulighet til å bli fiskere og man behøver ikke avsette særskilte kvoter til rekruttering.
Om man bruker krabbefisket som eksempel på effekten av å strukturere, så vil 350 fartøy i krabbefisket kunne bli til bare vel hundre fartøy om strukturering ble ført fullt ut. Dersom alle dagens vel 350 fartøy leverer sin krabbekvote vil det gi en total førstehåndspris på over 100 millioner kroner. En fullført strukturering ville redusert krabbefartøyene til en tredjepart sammenliknet med i dag, det samme ville skje med antallet lottmottakere. Strukturering innebærer at de kvotene man tilegner seg må kjøpes, dermed påføres de som blir igjen i krabbefisket en betydelig gjeldsbyrde som vil gjort krabbefiske ulønnsomt.
I torskefisket er det ofte slik at en kvote koster mer enn hva verdien er om den fiskes og leveres på vanlig måte. En kjøpt krabbekvote vil kunne koste mer enn 300 000 kroner og dermed påføre krabbefartøyene etter strukturering – i verste fall – en total kvotegjeld på over 50 millioner kroner. Gjelden oppstår hver gang det skjer et kvotekjøp. Nye generasjoner fiskere må kjøpe kvoter, det innebærer at næringen blir aldri fri for kvotegjeld og ulønnsomheten blir evigvarende.
Første generasjon krabbefiskere har fått sine kvoter gratis. Disse kan ha interesse av et system som tillater at man selger sine kvoter når man ikke lenger ønsker å drive krabbefiske. Men for dem som vil inn i krabbefisket blir det vanskelig fordi de må oppta tilleggslån til kvotekjøp. Det er med andre ord handelen om kvoter mellom fiskeskippere som kan gi gevinst, ikke det at man drifter kjøpte kvoter. Heldigvis er det ikke lov å strukturere krabbekvoter. Eksemplet foran viser hva som er problemstillingene ved strukturordninger.
Mange fiskeriavhengige kommuner bruker nå offentlig penger til å kjøpe fangstrettigheter tilbake til egen kommune etter at rederne har solgt dem ut. I Finnmark er alt av silderettigheter solgt ut av fylket. Nå vil strukturtilhengerne ha fylkeskommunens penger til å kjøpe dem tilbake igjen fordi de synes det er leit at fylket ikke har silderettigheter!
Strukturering gir mange svært uheldige konsekvenser. For neste generasjon unge fiskere blir kvotekjøp en umulig grense å passere. Det er ingen grunn til å lage et system som gjør kvoteeiere til millionærer på en handel med en ”vare” som de ikke eier og som de har fått gratis. Kystfiskarlaget hilser forslaget om fritt fiske med passive redskaper for fiskefartøy under 15 meter. Det fjerner interessen for kjøp og salg av kvoter, gir unge mennesker mulighet til å bli fiskere og man behøver ikke avsette særskilte kvoter til rekruttering.
