Pressemelding
Bernt-Aksel Jensen, Ap. Medlem i Vadsø kommunestyre og varamedlem til fylkesting -
02.11.2010
Tenk på et tall…!
Hva blir 430 minus 200? Eller er kanskje 100 et passelig stor tall? Hva med 20.000? I alle fall er 5000 et alt for lite tall!
Skjønner du ikke så mye av dette eller drar du kjensel på noen av tallene? Disse tallene, og sikkert mange fler, har florert i media de siste uker knyttet til debatten om å slå sammen kommuner. Utgangspunktet er 430 kommuner i Norge. Det er for mange, sier en del sentrale personer. Tallet skal reduseres – om så med tvang, sier andre sentrale personer. Dermed har vi debatten gående. Helt på ville veier og uten særlig mål og mening, spør du meg.
Hva som er et riktig tall på kommuner i Norge vet ingen. Det finnes ingen fasit. Derfor blir det helt meningsløst å starte med å tenke på et tall, eller si at vi skal tvinge kommunene til å slå seg sammen. Det skaper bare røre og motstand. Akkurat det som ikke trengs om kommuner skal slås sammen.
Det påstås at tjenesteytinga til innbyggerne i Norge blir bedre dersom det blir færre kommuner. Fagmiljøene blir større og mer robuste. Rekrutteringa vil bli bedre. Kanskje kan det være rett i noen tilfeller. Men her er mange påstander og lite fakta framsatt av folk som ellers slår om seg med fagkunnskap og fakta. Derfor blir ikke debatten spesielt god eller utviklende for målsetninga.
Skal vi få til en utvikling mot færre kommuner må vi starte i andre enden. Rett og slett spørre kommunene og innbyggerne hva som skal til for å få til kommunesammenslåing. Først når dette svaret er på plass, og gjennom å ha skapt en positiv stemning for forandring, kan vi få til en utvikling med entusiasme og glød. I så måte var det interessant å lese forleden at SV har tatt til ordet for en slik tilnærming. Poenget var at staten måtte ferdigstille ulik infrastruktur som veier, bruker, bidra til offentlige bygg mv for at det skulle bli interessant å drøfte videre.
Her er vi ved kjernet av problemstillinga. Kommune-Norge vil ikke forandre seg nevneverdig om flere kommuner, med bunnskrapet kasse skulle slå seg sammen. Noen tror tydeligvis at ved å gjøre noe slikt, vil det spares inn mange stillinger i millionklassen. Feil. Når man tror noe slik forutsettes det at ansatte i kommunene ikke utnytter sin arbeidskapasitet. Det er ikke mitt inntrykk etter å ha fulgt “kommune-bransjen” som politiker tett gjennom de siste 40 år. Skal en rådmann og staben administrere flere ansatte og gi tilbud til et større antall brukere spredt over et større geografisk område, trengs det mer folk. Folk bor desentralisert i Norge. Alle har krav på velferdstjenester der de bor. Det står fast. Derfor tror jeg at det ligger noe annet bak ønskene om sammenslåing. Med å slå sammen følger også sentralisering av bosetninga. Altså at det blir færre som bor ute i distriktene og flere klumper seg samme i byer og større tettsteder. Byger og fiskevær avfolkes, lysens slukkes i husan. Dersom det skjer og kommuner slås sammen, da blir det innsparinger. Men er det dette som våre ønsker?
Derfor blir “tenk på et tall-leken” bare tull. Skal sammenslåinger bli vellykket krever den omfattende omorganisering og nytenking i kommunene som både politikere, tilsatte og innbyggere må være med på.
Telemarksforsking har vurdert sammenslåingene (på Vestlandet) knyttet til kommunene sin rolle som demokratisk arena, kommunen som leverandør av velferdsgoder, kommunen som myndighetsorgan og kommunen som samfunnsutvikler. Ett av funnene er at det er blitt færre folkevalgte per innbygger etter sammenslåingene og at interessen blant innbyggerne for å ta på seg politiske verv er noe redusert.
Hvem skal da styre i kommunene dersom lokalpolitikere ikke lenger er der?
Skjønner du ikke så mye av dette eller drar du kjensel på noen av tallene? Disse tallene, og sikkert mange fler, har florert i media de siste uker knyttet til debatten om å slå sammen kommuner. Utgangspunktet er 430 kommuner i Norge. Det er for mange, sier en del sentrale personer. Tallet skal reduseres – om så med tvang, sier andre sentrale personer. Dermed har vi debatten gående. Helt på ville veier og uten særlig mål og mening, spør du meg.
Hva som er et riktig tall på kommuner i Norge vet ingen. Det finnes ingen fasit. Derfor blir det helt meningsløst å starte med å tenke på et tall, eller si at vi skal tvinge kommunene til å slå seg sammen. Det skaper bare røre og motstand. Akkurat det som ikke trengs om kommuner skal slås sammen.
Det påstås at tjenesteytinga til innbyggerne i Norge blir bedre dersom det blir færre kommuner. Fagmiljøene blir større og mer robuste. Rekrutteringa vil bli bedre. Kanskje kan det være rett i noen tilfeller. Men her er mange påstander og lite fakta framsatt av folk som ellers slår om seg med fagkunnskap og fakta. Derfor blir ikke debatten spesielt god eller utviklende for målsetninga.
Skal vi få til en utvikling mot færre kommuner må vi starte i andre enden. Rett og slett spørre kommunene og innbyggerne hva som skal til for å få til kommunesammenslåing. Først når dette svaret er på plass, og gjennom å ha skapt en positiv stemning for forandring, kan vi få til en utvikling med entusiasme og glød. I så måte var det interessant å lese forleden at SV har tatt til ordet for en slik tilnærming. Poenget var at staten måtte ferdigstille ulik infrastruktur som veier, bruker, bidra til offentlige bygg mv for at det skulle bli interessant å drøfte videre.
Her er vi ved kjernet av problemstillinga. Kommune-Norge vil ikke forandre seg nevneverdig om flere kommuner, med bunnskrapet kasse skulle slå seg sammen. Noen tror tydeligvis at ved å gjøre noe slikt, vil det spares inn mange stillinger i millionklassen. Feil. Når man tror noe slik forutsettes det at ansatte i kommunene ikke utnytter sin arbeidskapasitet. Det er ikke mitt inntrykk etter å ha fulgt “kommune-bransjen” som politiker tett gjennom de siste 40 år. Skal en rådmann og staben administrere flere ansatte og gi tilbud til et større antall brukere spredt over et større geografisk område, trengs det mer folk. Folk bor desentralisert i Norge. Alle har krav på velferdstjenester der de bor. Det står fast. Derfor tror jeg at det ligger noe annet bak ønskene om sammenslåing. Med å slå sammen følger også sentralisering av bosetninga. Altså at det blir færre som bor ute i distriktene og flere klumper seg samme i byer og større tettsteder. Byger og fiskevær avfolkes, lysens slukkes i husan. Dersom det skjer og kommuner slås sammen, da blir det innsparinger. Men er det dette som våre ønsker?
Derfor blir “tenk på et tall-leken” bare tull. Skal sammenslåinger bli vellykket krever den omfattende omorganisering og nytenking i kommunene som både politikere, tilsatte og innbyggere må være med på.
Telemarksforsking har vurdert sammenslåingene (på Vestlandet) knyttet til kommunene sin rolle som demokratisk arena, kommunen som leverandør av velferdsgoder, kommunen som myndighetsorgan og kommunen som samfunnsutvikler. Ett av funnene er at det er blitt færre folkevalgte per innbygger etter sammenslåingene og at interessen blant innbyggerne for å ta på seg politiske verv er noe redusert.
Hvem skal da styre i kommunene dersom lokalpolitikere ikke lenger er der?
