Pressemelding
Anne Beathe Tvinnereim, nestleder i Senterpartiet -
01.07.2014
Tilbake i skapet på sykehjemmet?
Oslo er stolt vertskap for Europride 2014. 40 000 gjester forventes til Pride Park. Tusenvis går i paraden. Sammen feirer vi mangfold og menneskerettigheter, og vi kjemper mot fordommer. Vi feirer retten til å leve gode, trygge og åpne homoliv. HELE livet. Selv om man trenger pleie eller er på sykehjem.
En undersøkelse blant eldre medlemmer i LLH fra 2006 viste at mange eldre imøteså egen alderdom med engstelse og frykt. Noen vurderte å gå inn i skapet igjen på grunn av fordommer blant personale og andre beboere på institusjonene. De var redde for å bli usynliggjort på aldershjem, og de var bekymret for egen begravelse. Noen beskrev belastningen ved å få hjemmehjelpere på besøk som viste avsky overfor deres måte å leve på. Disse eldre var gjennomgående redde for å oppleve en trist avslutning på livene sine. Rettighetsforkjemperen Kim Friele har fortalt de samme historiene: hun forteller om eldre homofile og lesbiske som diskrimineres og møter fordommer, også i det offentlige helsesystemet.
Vi vet at et økende antall lesbiske og homofile kommer til å trenge helse- og omsorgstjenester i alderdommen i tida framover. Egne barn står for omtrent halvparten av omsorgen som gis til eldre. Siden det er færre blant lesbiske og homofile som har barn, vil denne gruppen bli ekstra avhengig av offentlige tjenester. Det er dobbelt så mange eldre blant lesbiske og homofile som i befolkningen for øvrig som bor alene. Det må det offentlige hjelpeapparatet ta inn over seg. Samtidig behandles ikke homofili systematisk i noen helseutdanning i Norge. I sykepleierutdanningen lærer man om HIV, men ikke om homofil kjærlighet, eller om homofile som pasienter.
Resultatet kan også bli at den som blir avhengig av hjemmehjelp, eller må flytte på sykehjem, ikke tør annet enn å pakke ned minner om et langt og godt liv. Bryllupsbilder, sommerminner og ungdomsbilder som vitner om et homofilt samliv og en kjær livspartner, gjemmes bort. Frykten for å møte fordommer og diskriminering når man står syk, gammel og sårbar igjen, vinner.
Norsk politikk har til en viss grad tatt inn over seg at framtidas omsorgsapparat på forberede seg på grupper med særlige behov. I St.mld. nr. 25 (2005-2006) «Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer» ble det fremmet konkrete forslag for å møte utfordringer knyttet til større mangfold i brukergruppen. Men dette mangfoldet handler om etnisitet og funksjonshemminger. Eldre homofile har ganske enkelt sklidd under radaren. Offentlig omsorg må i større grad komme denne gruppen i møte. Homofili må inn på pensum for omsorgsyrkene. Homofile må tas med på råd.
Mange homofile har kjempet en tøff kamp både med seg selv og samfunnet om legningen sin, og mange har levd åpne, gode liv. Vi skylder alle en alderdom fri for diskriminering og fordommer, uten å tvinges inn igjen i skapet i sine siste leveår. Det er lov å være stolt og homo, selv om man er gammel.
En undersøkelse blant eldre medlemmer i LLH fra 2006 viste at mange eldre imøteså egen alderdom med engstelse og frykt. Noen vurderte å gå inn i skapet igjen på grunn av fordommer blant personale og andre beboere på institusjonene. De var redde for å bli usynliggjort på aldershjem, og de var bekymret for egen begravelse. Noen beskrev belastningen ved å få hjemmehjelpere på besøk som viste avsky overfor deres måte å leve på. Disse eldre var gjennomgående redde for å oppleve en trist avslutning på livene sine. Rettighetsforkjemperen Kim Friele har fortalt de samme historiene: hun forteller om eldre homofile og lesbiske som diskrimineres og møter fordommer, også i det offentlige helsesystemet.
Vi vet at et økende antall lesbiske og homofile kommer til å trenge helse- og omsorgstjenester i alderdommen i tida framover. Egne barn står for omtrent halvparten av omsorgen som gis til eldre. Siden det er færre blant lesbiske og homofile som har barn, vil denne gruppen bli ekstra avhengig av offentlige tjenester. Det er dobbelt så mange eldre blant lesbiske og homofile som i befolkningen for øvrig som bor alene. Det må det offentlige hjelpeapparatet ta inn over seg. Samtidig behandles ikke homofili systematisk i noen helseutdanning i Norge. I sykepleierutdanningen lærer man om HIV, men ikke om homofil kjærlighet, eller om homofile som pasienter.
Resultatet kan også bli at den som blir avhengig av hjemmehjelp, eller må flytte på sykehjem, ikke tør annet enn å pakke ned minner om et langt og godt liv. Bryllupsbilder, sommerminner og ungdomsbilder som vitner om et homofilt samliv og en kjær livspartner, gjemmes bort. Frykten for å møte fordommer og diskriminering når man står syk, gammel og sårbar igjen, vinner.
Norsk politikk har til en viss grad tatt inn over seg at framtidas omsorgsapparat på forberede seg på grupper med særlige behov. I St.mld. nr. 25 (2005-2006) «Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer» ble det fremmet konkrete forslag for å møte utfordringer knyttet til større mangfold i brukergruppen. Men dette mangfoldet handler om etnisitet og funksjonshemminger. Eldre homofile har ganske enkelt sklidd under radaren. Offentlig omsorg må i større grad komme denne gruppen i møte. Homofili må inn på pensum for omsorgsyrkene. Homofile må tas med på råd.
Mange homofile har kjempet en tøff kamp både med seg selv og samfunnet om legningen sin, og mange har levd åpne, gode liv. Vi skylder alle en alderdom fri for diskriminering og fordommer, uten å tvinges inn igjen i skapet i sine siste leveår. Det er lov å være stolt og homo, selv om man er gammel.
