Pressemelding
Per-Roger Vikten, fiskeripolitisk talsmann for Kystpartiet -
07.10.2014
Tilhører fisken egentlig fellesskapet?
Fiskeriminister Elisabeth Aspaker har i et innlegg i avisene gått i rette med en kronikk som Natur og Ungdom hadde i Fiskeribladet Fiskaren 26.september. Nå skal ikke jeg svare for NU, men derimot påpeke enkelte brister i fiskeriministerens innlegg. Hun sier blant annet at strukturering ikke endrer at fiskeressursene tilhører fellesskapet, og at disse ressursene skal nyttes til fellesskapets beste. I teorien kan kanskje dette stemme, men salg av rettigheter og konsesjoner handler i dag mer om finans og kapital enn å utnytte dette til fellesskapets beste.
Hvor lenge vil man oppleve at disse ressursene vil være til beste for samfunnene disse rettighetene tilhører?
Når det gjelder trålkonsesjoner, som en gang hadde leveringsplikt, er disse i dag i stor grad brukt til fangsting av «fellesskapets ressurser» for utsendelse til lavkostland, for deretter å komme tilbake til «fellesskapet» ferdig vasket og produsert ……
Er det til «fellesskapets beste»?
Er det til «fellesskapets beste» at disse konsesjonene til slutt blir så dyr at ingen fiskere i Norge har økonomi til å kjøpe disse?
Noe som kanskje vil bli enden på visa også for rettighetene i kystflåten, eller er det et mål at alle disse «fellesskapets ressurser» skal på børs, slik at utenlandske investorer kan investere i disse?
Hvorfor ikke legge til rette for utvikling av ferdige produkter produsert langs kysten av Norge, med fokus på rimelige finansieringsordninger for de som vil være villig til å satse på noe slikt, noe som absolutt vil være til «fellesskapets beste»?
I stedet opplever man at Norge bevilger penger/kapital til oppbygging av videreforedlingsbedrifter i utlandet som konkurrerer ut norske produkter.
Fiskeriministeren påstår også at strukturering og fartøystørrelse ikke har noen sammenheng!
Kanskje hun skal sette seg ned å studere om de kvotene som er på forskjellige båter egentlig hører til den båtlengden de er satt på, og eventuelt hvor mange dette gjelder?
Fiskeriministeren argumenterer med at mangel på strukturering for flåtegruppen under 11 meter er årsaken til at disse ikke har hatt muligheten til å ta ut potensialet for økt produktivitet. Hun sier at strukturering for også denne flåtegruppen er god næringspolitikk og god distriktspolitikk.
Jeg vil da påstå at fiskeriministeren og undertegnede har to forskjellige definisjoner på disse begrepene!
Det kan vel ikke være god distriktspolitikk å fjerne halvparten av den flåtegruppen som i dag sørger for at fiskeindustrianlegg i små landanlegg har dørene åpne, og sysselsetter de som bor i disse samfunnene?
Det skulle være interessant å vite hva fiskeriministeren legger i begrepet «levende kystsamfunn», siden vi har forskjellige definisjoner på ovenstående?
Hun argumenterer også med at strukturkvoteordningen er frivillig.
Ja, er den nå egentlig det. Om det skulle bli innført strukturkvoteordning for gruppa under 11 meter vil jo prisen på slike båter med kvote dobles, og kvotene halveres. Hvilken økonomi er det i dette, og for hvem?
For øvrig vil jeg jo minne fiskeriministeren på at det finnes flere arter enn bare torsk i havet, og de som drifter hele året etter flere sorter fisk, avhengig av sesonger, har god årsinntekt, og de drifter ikke alene heller.
Når hun avslutter med å si at de «skal løse viktige saker, og ruste Norge og fiskerinæringen for fremtiden» kan hun jo gjøre et viktig grep gjennom å likestille de gruppene der strukturering er innført når det gjelder hva de kan strukturere, og heller la gruppa under 11 meter være springbrettet for de som vil satse på egen båt, slik at de har mulighet for å kunne satse på større båt når erfaringen og lysten er godt nok opparbeidet.
Slik skaper man vekst og optimisme i distriktene og i lokalsamfunn langs kysten, og ikke ved å rive vekk grunnlaget for at lokalsamfunn langs kysten skal leve også i fremtiden!
Kystpartiet vil i alle fall være en pådriver for at kystens befolkning også i fremtiden skal kunne gå med hevet hode, og føle at de fremdeles sørger for verdiskapning til det norske samfunnet.
Per-Roger Vikten.
Fiskeripolitisk talsmann for Kystpartiet.
Hvor lenge vil man oppleve at disse ressursene vil være til beste for samfunnene disse rettighetene tilhører?
Når det gjelder trålkonsesjoner, som en gang hadde leveringsplikt, er disse i dag i stor grad brukt til fangsting av «fellesskapets ressurser» for utsendelse til lavkostland, for deretter å komme tilbake til «fellesskapet» ferdig vasket og produsert ……
Er det til «fellesskapets beste»?
Er det til «fellesskapets beste» at disse konsesjonene til slutt blir så dyr at ingen fiskere i Norge har økonomi til å kjøpe disse?
Noe som kanskje vil bli enden på visa også for rettighetene i kystflåten, eller er det et mål at alle disse «fellesskapets ressurser» skal på børs, slik at utenlandske investorer kan investere i disse?
Hvorfor ikke legge til rette for utvikling av ferdige produkter produsert langs kysten av Norge, med fokus på rimelige finansieringsordninger for de som vil være villig til å satse på noe slikt, noe som absolutt vil være til «fellesskapets beste»?
I stedet opplever man at Norge bevilger penger/kapital til oppbygging av videreforedlingsbedrifter i utlandet som konkurrerer ut norske produkter.
Fiskeriministeren påstår også at strukturering og fartøystørrelse ikke har noen sammenheng!
Kanskje hun skal sette seg ned å studere om de kvotene som er på forskjellige båter egentlig hører til den båtlengden de er satt på, og eventuelt hvor mange dette gjelder?
Fiskeriministeren argumenterer med at mangel på strukturering for flåtegruppen under 11 meter er årsaken til at disse ikke har hatt muligheten til å ta ut potensialet for økt produktivitet. Hun sier at strukturering for også denne flåtegruppen er god næringspolitikk og god distriktspolitikk.
Jeg vil da påstå at fiskeriministeren og undertegnede har to forskjellige definisjoner på disse begrepene!
Det kan vel ikke være god distriktspolitikk å fjerne halvparten av den flåtegruppen som i dag sørger for at fiskeindustrianlegg i små landanlegg har dørene åpne, og sysselsetter de som bor i disse samfunnene?
Det skulle være interessant å vite hva fiskeriministeren legger i begrepet «levende kystsamfunn», siden vi har forskjellige definisjoner på ovenstående?
Hun argumenterer også med at strukturkvoteordningen er frivillig.
Ja, er den nå egentlig det. Om det skulle bli innført strukturkvoteordning for gruppa under 11 meter vil jo prisen på slike båter med kvote dobles, og kvotene halveres. Hvilken økonomi er det i dette, og for hvem?
For øvrig vil jeg jo minne fiskeriministeren på at det finnes flere arter enn bare torsk i havet, og de som drifter hele året etter flere sorter fisk, avhengig av sesonger, har god årsinntekt, og de drifter ikke alene heller.
Når hun avslutter med å si at de «skal løse viktige saker, og ruste Norge og fiskerinæringen for fremtiden» kan hun jo gjøre et viktig grep gjennom å likestille de gruppene der strukturering er innført når det gjelder hva de kan strukturere, og heller la gruppa under 11 meter være springbrettet for de som vil satse på egen båt, slik at de har mulighet for å kunne satse på større båt når erfaringen og lysten er godt nok opparbeidet.
Slik skaper man vekst og optimisme i distriktene og i lokalsamfunn langs kysten, og ikke ved å rive vekk grunnlaget for at lokalsamfunn langs kysten skal leve også i fremtiden!
Kystpartiet vil i alle fall være en pådriver for at kystens befolkning også i fremtiden skal kunne gå med hevet hode, og føle at de fremdeles sørger for verdiskapning til det norske samfunnet.
Per-Roger Vikten.
Fiskeripolitisk talsmann for Kystpartiet.
