Pressemelding

Stadig nye bedrifter etableres langs kysten med formål om å skaffe seg innkomme i form av fisketurisme. For mange distriktskommuner og bygder har dette skapt aktivitet med positive ringvirkninger. Men denne formen for ”ny næringsvirksomhet” er kommet totalt ut av kontroll.
I dag er det slik at ”hvem som helst” kan etablere seg i dette markedet og kan starte med å selge fiskeopplevelse uten at man har kontroll med den totale mengden fisk som faktisk blir hentet opp av havet. Totaluttaket baseres på antagelser.
Den eneste form for kontroll som utøves gjøres ved tilfeldige stikk kontroller på grensen. Den går på at utenlandske fisketurister kan ta meg seg ut av Norge et begrenset antall kilo med ferdige filet produkter.
Ingen har kontroll på hvor mange kilo rund fisk som er fanget for å oppnå disse femten kiloene med filet, da man vet at det i de aller fleste tilfellene kun er den beste delen av fisken som blir brukt. Hvor mange kilo fisk som dumpes vet vi ikke. I tillegg vet vi at det foregår mer eller mindre storstilt smugling av fisk hos en del av de som kommer hit som fisketurister.

- Sentrale fiskeri myndigheter må begynne å våkne opp og ta tak.
Vi kan ikke fortsette en praksis hvor ”hvem som helst” kan starte opp med denne formen for virksomhet. Det må stilles krav til de som etablerer bedrifter som baserer seg på turistfiske, og til de som allerede har etablert seg.
Turistfiskeanlegg må underlegges samme regelverk som gjelder fiskefartøy som har sitt verdigrunnlag tuftet på nasjonale fiskekvoter.

Da blir en mulighet at disse allierer seg med fiskere som har kvoterettigheter. Ingen skal kunne drive fisketurisme uten at man er knyttet opp til noen som har kvoterettigheter. Kontrollen av totaluttaket må være like strengt som for fiskere ellers. Brytes lover og regler for en fisker så straffes denne i form av bøter, inndragelse av fangst, og i verste fall inndragelse av kvoter og fengsel. Dette må gjelde også for de som driver fisketurisme som næring.
Med en slik ordning så gir man også flere valgmuligheter for særlig den minste delen av fiskeflåten som da får andre muligheter til avsetting på sin kvote.

I en tid med store utfordringer i det tradisjonelle markedet for omsetting av fisk kan dette være en alternativ løsning.
Da blir det opp til hver enkelt aktør i fiske turist næringa hvor vidt han eller hun vil selge kvotene de i gjennom allianse med fisker har til rådighet, til ti, femti, hundre eller enda flere turister. Poenget er at all fisk som tas opp registreres som uttak av tilgjengelig kvote, og det som overgår den delen turistene kan ta med seg selges til fiskemottak eller omsettes på annen lovig måte.

Så er det vel gjerne slik at borgere i EØS området har tilgang til fritidsfiske på linje med norske borgere.
Kystpartiet ønsker å si opp EØS avtalen, og i tilfelle vi så gjør vil handelsavtalen fra 1973 samt bestemmelser i WTO være retningsgivende for vår handelsrelasjon med EU.
Utfordringene i forbindelse med utenlandske ”fritidsfiskere” føyer seg således inn i rekken av gode argument for å frigjøre oss fra den ”husmannskontrakten” som EØS avtalen faktisk er.
Med å frigjøre oss også fra Schengen avtalen vil vi ha nasjonal kontroll av våre landegrenser og kan dermed påby registrering av medbrakt fangst ved grensen når fisketuristene forlater landet.