|
– Produsenter av plastemballasje har et økonomisk ansvar for plasten også etter at den har blitt avfall. Det betyr at de skal stå for kostnaden som norske kommuner har for innsamling og gjenvinning av plast. Men den regningen vil de ikke betale. I stedet sender de milliardregningen til innbyggerne. Det mener vi er ulovlig, sier Svein Kamfjord.
Han er direktør i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs, som er Norge største arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for kommunale selskaper. Det omfatter over 100 avfallsselskaper som sitter igjen med regningen når plastprodusentene løper fra ansvaret sitt.
Produsentansvar
I Norge er det bred enighet om at den som forurenser også skal betale kostnaden for det. Derfor har vi produsentansvarsordninger. Det betyr at produsenter og importører har et ansvar for produktene sine også etter at de er blitt avfall. I praksis skal produsentene betale kostnaden for at kommuner og kommunale avfallsselskaper henter inn plast fra husholdningene og utsorterer så mye som mulig, og sender resten til forbrenning eller deponi.
Med produsentansvar skal produsentene få et insentiv til å lage bedre produkter som kan ombrukes, repareres eller materialgjenvinnes – og redusere plastavfall som går til forbrenning. Produsentansvar gjelder ikke bare emballasjeplast, men også EE-produkter, batterier, glass, metall, papp, papir og andre materialer.
I Norge fungerer ikke disse ordningene som de skal. Regelverket er fullt av smutthull, myndighetene har ingen egen oversikt over avfallsmengder, og produsentene kan selv velge hvor mye de vil betale.
– Vi har gjort beregninger som viser at produsentene sniker seg unna en regning på langt over en milliard kroner hvert eneste år. Det er et svært konservativt anslag, og gjelder kun plastemballasje. Totalt kan det være enorme beløp produsentene sniker seg unna hvert år, sier Kamfjord.
– Kommunene har ingen annen mulighet enn å sende regningen videre til innbyggerne som får et høyere avfallsgebyr. Dermed må du og jeg betale for at produsentene fortsetter å sende rundt 200.000 tonn dårlig og miljøfiendtlig emballasjeplast ut i markedet hvert eneste år, sier Kamfjord.
Bryter loven
Samfunnsbedriftene har klaget Norge inn for EFTAs overvåkingsorgan ESA. Årsaken er at Norge ikke er konsekvente i gjennomføringen av produsentansvar som virkemiddel, slik EUs reviderte rammedirektiv for avfall fra 2018 krever. Rammeverket er gjeldende for norsk rett.
Fordi norske miljømyndighetene ikke har innført regelverk som oppfyller kravene i utvidet produsentansvar, får heller ikke kommunene og deres avfallsselskaper kostnadsdekning for den jobben de gjør med innsamling og håndtering av avfall.
– Vår klage til ESA peker også på hvordan Norge bryter statsstøtteregelverket. Når myndighetene lar produsentene slippe regningen for produsentansvar, og skyver kostnadene over på kommunene, må dette regnes som statsstøtte til produsentene. Det er ulovlig, sier Kamfjord.
– I tillegg lar miljømyndighetene produsentene slippe kostnader ved forbrenning av plast som ikke kan gjenvinnes. Dermed har vi et system hvor produsentene – utrolig nok – kan tjene penger på å bruke dårlig plast som ikke kan gjenvinnes. Da er de sikret at de slipper å betale noe. For en uttalt miljønasjon som Norge er dette utrolig flaut, sier han.
Samfunnsbedriftene har skissert en enkel løsning for å rette opp i skjevhetene:
- Vi må fjerne produsentenes mulighet til selv å sette en prislapp på plasten, og dermed forhandle seg bort fra faktiske kostnader. En uavhengig part må beregne kostnadene.
- Vi trenger et register over alle som selger produkter som er underlagt produsentansvar. Det må følges opp med tilsyn og kontroll, slik at ingen slipper unna.
- Vi må sørge for at kommunene ikke sitter igjen med enorme mengder plast som er sortert ut. Produsentene må ha ansvar for at alt blir hentet når kommunene ber om det.
|
