Pressemelding

Kode presenterer Urfolkshistorier – en omfattende internasjonal gruppeutstilling produsert i samarbeid med kunstmuseet MASP i São Paulo. Utstillingen presenterer over 170 kunstnere fra syv geografiske regioner gjennom samtidskunst, eldre kunst og visuell kultur. Åpning fredag 26. april.

– Dette er en sjelden begivenhet i verdenssammenheng, og kanskje den største gruppeutstillingen av urfolkskunst i Europa. Urfolkskunst blir stadig mer aktuelt internasjonalt, og representerer en viktig motstemme – disse kunstnerne har noe å melde, sier Irene Snarby, kurator for avdelingen med kunst fra Sápmi.

Urfolkshistorier presenterer ulike beretninger om urfolks opplevelser fra Sør-Amerika, Nord-Amerika, Oseania og Norden, gjennom kunst og visuell kultur. Utstillingen er kuratert av kunstnere og forskere som enten selv er medlem av en urbefolkning eller har urfolkopphav.

I Bergen vil utstillingen vises i hele Stenersen, hvor publikum vil møte rundt 285 verk skapt av over 170 kunstnere. Verkene dekker et bredt spekter av medier, typologier, opprinnelser og tidsperioder fra før den europeiske koloniseringen og frem til i dag.

– Utstillingen gir et unikt innblikk i rike og komplekse kunstnerskap, her møter man alt fra demoner og massakrer, kosmologi og miljø, kamp og livsglede, tradisjoner og nye stemmer, farger og fiksjon, sier Snarby.

Utstillingen er organisert i samarbeid med et av Latin-Amerikas fremste kunstmuseer, Museu de Arte de São Paulo Assis Chateaubriand (MASP) i Brasil, hvor den åpnet først i oktober 2023. Bergen er siste og eneste andre visningssted av utstillingen.

Radikale kunsthistorier: Utfordrer historie-begrepet
Til tross for det brede internasjonale omfanget og den omfattende tidsperioden denne utstillingen dekker, har ikke prosjektet som mål å vise en fullstendig oversikt eller gi et komplett bilde – snarere tvert imot.

I denne sammenhengen er det viktig å reflektere over betydningen av ordet «histórias» på portugisisk, som omfatter både fiksjon og fagprosa, historiske så vel som personlige beretninger av både offentlig og privat karakter, på både mikro- og makronivå. På norsk har begrepet «historier» en lignende dobbeltbetydning, og kan bety både en tolkning av fortiden og en personlig fortelling.

Begrepet har dermed en mer polyfonisk, reflekterende, åpen, ufullstendig, prosessuell og fragmentert valør enn den tradisjonelle betydningen av historier. Kunstnerne er fra syv forskjellige regioner i verden, men Snarby påpeker at det trer frem en rekke forbindelser på tvers av kunstnerskapene, uavhengig av geografi.

– Det er klart at vi har vidt forskjellige historier, avhengig av hvor vi bor, men noe som går igjen i den samiske kunsten, og hos andre urfolksgrupper, er hvordan kunsten har vært en nøkkelfaktor i bevaring men også videreutvikling av utsatte tradisjoner. Det er mye mørke som trer frem i utstillingen, men også en sterk livsglede, sier Snarby.

– Et annet aspekt er selvsagt tenkningen hvor nærhet til naturen og respekt for de forhenværende og kommende generasjoner står tydelig. Det er et budskap jeg tenker er mer aktuelt enn noen gang, sier Snarby.

Urfolkshistorier er kuratert av en fremragende gruppe kunstnere og forskere:

• Edson Kayapó, Kássia Borges Karajá og Renata Tupinambá (MASP i Brasil)
• Abraham Cruzvillegas (Mexico city)
• Alexandra Kahsenni:io Nahwegahbow, Jocelyn Piirainen, Michelle LaVallee, Wahsontiio Cross (Nasjonalgalleriet i Canada, Ottawa)
• Bruce Johnson McLean (Nasjonalgalleriet i Australia, Canberra)
• Irene Snarby (Kode, Bergen)
• Nigel Borell (Auckland, New Zealand)
• Sandra Gamarra (Lima, Peru)

Adriano Pedrosa, kunsterisk leder ved MASP, og Guilherme Giufrida, er kuratoriske koordinatorer for prosjektet. Kode har organisert delen fra Sápmi/Norden.

Les mer om kuratorene og de åtte avdelingene her

Pressevisning torsdag 25. april kl. 10-12. Kuratorene vil være til stede. Påmelding til maria@kodebergen.no

Kunst og aktivisme møtes i åtte avdelinger
Utdrag fra kuratorenes tekster:

En felles kuratert del har tittelen Aktivisme, og samler kunstverk fra ulike sosiale og politiske urfolksbevegelser over hele verden, blant annet flagg, fotografier, videoer, malerier og plakater. Her vises blant annet Edgar Corrêa Kanaykõs serie Acampamento Terra Livre [Fritt land-leiren], som dokumenterer hendelsene under et årlig møte mellom brasilianske urfolk, eller Lasso is a Weapon (2015) av Suohpanterror, et samisk kollektiv av hovedsakelig anonyme kunstnere som produserer kunstneriske ressurser og organiserer kollektive performancer.

I Nærende forbindelser – Familie, felleskap og land (Canada) vitner kunstnere fra Canadas urbefolkning – inuittene, First Nations og métisene – om kulturenes levedyktighet og om forbindelsene mellom alle ting. Kunstnere som Barry Ace, Melissa General og Jim Loga skildrer blant annet viktigheten av gode relasjoner, og ser nærmere på de forestillingene om gjensidighet og respekt som ligger til grunn for urfolks særegne prinsipper om omsorg, slektskap og næring.

Identitet utforskes som et mangfoldig konsept, både ustabilt og motstridende, i Konstrueringen av et «selv» (Mexico). I dagens Mexico er rase og klasse faktorer i alle typer vold i hverdagen. Mikrohistoriske fortellinger er egnet til å gi et innblikk i kunnskapen og kulturen som urfolk besitter i dagens Mexico. Verkene i denne delen setter hver for seg spørsmålstegn ved konstruksjonen av meksikanske selvfremstillinger, gjennom verk som Casamiento Indio [Indiansk bryllup] (1931) av Alfredo Ramos Martinez og Allá cuelga mi vestido [Der henger min kjole] (1933) av Frida Kahlo, eller Franciosco Toledos Autorretrato 61 [selvportrett 61] (2007).

Historier om ørkenmalerier (Australia), fokuserer på ett enkelt, men avgjørende øyeblikk som illustrerer den enestående styrken og livsgnisten som aboriginsk kunst viser i dagens Australia. I 1971, i den lille urfolkslandsbyen Papunya, foreslo en lærer at elevene og andre i lokalsamfunnet skulle lage veggmalerier på skolens bygninger. Mange av de involverte valgte å fortsette maleriprosjektet og snart var det blitt en bevegelse som spredte seg til andre områder i Australia og fikk stadig mer oppmerksomhet og anerkjennelse nasjonalt og internasjonalt.

Historien som fortelles i Pachakuti: verden opp ned (Peru), er den om representasjonen av mennesker som gikk fra å være erobrede folk til å bli studieobjekter, og som har endret og transformert seg for å bli hørt og følt. Homenaje a los mártires de la batalla de Azapampa[Hyllest til martyrene fra slaget ved Azapampa] (2021) av Antonio Paucar, Pedro Gonzáles Paucar og Javier Gonzáles Paucar er et sentralt verk i denne delen. Verket anerkjenner urfolks rolle i Perus uavhengighetskriger, som ofte blir glemt i resten av landet.

Representasjoner i endring (New Zealand) presenterer samtidskunst fra Aotearoa, maorienes navn på New Zealand. Her presenteres kunstnere som i fellesskap tar for seg spørsmål om representasjon og søker å bryte med dens koloniale arv. Modernismen hadde en dynamisk påvirkning på den første generasjonen av samtidskunstnere med maoribakgrunn på 1950- og 1960-tallet. Måten de brukte modernismen til å videreformidle egne opplevelser på, var helt unik, men likevel veldig misforstått. Andre kunstnere, som Sandy Adsetts Koiri-serie (1981), ga et nytt tolkningsrom til det visuelle språket i maorienes maleritradisjoner, kōwhaiwhai. Blant de nåtidige kunstnerskapene, kan blant annet Atua [Gud] (2022) av Māhia Te Kore og Tanu Gago trekkes frem, som undersøker Stillehavs-kosmologi sett fra skeive urfolks perspektiv.

Det gamle, nordsamiske ordet várveš er betegnelsen på evnen til å ane noe før andre gjør det, eller å vite når man skal være stille og skjule sin kunnskap når man er truet. Kunstverkene i Várveš – Fornemmelser (Sápmi, Norden) viser samenes nære forhold til naturen, konkretisert gjennom duodji – et ord som både beskriver det å skape noe og i tillegg bærer med seg et verdenssyn, spiritualitet og kunnskap. Urfolkskunstnere har bevart forbindelsen til naturen og den spirituelle verdenen, stoler på sin várveš-evne og slår alarm i håp om at verden lytter og tar ansvar for deres fortsatte eksistens. Et eksempel på dette er verket Hidden from the Day (2018) av Marja Helander, som viser byen Giron/Kiruna som blir revet og flyttet på grunn av risikoen for kollaps etter tung gruvedrift i mange år.

Tid ikke tid (Brasil) går utenom det tidsbegrepet og den aristoteliske filosofien som den vestlige verden etablerte og deretter forplantet videre gjennom territoriell dominans. Det finnes kulturer som strekker seg mange årtusener tilbake i tid, og som har frembrakt kunstverk som utfordrer vestlige tankeretninger og ideer om menneskehetens eksistens. Disse perspektivene har blitt oversett og avfeid som mindreverdige på grunn av deres ikke-eurosentriske opprinnelse. Målet er å ta publikum med på en reise for å oppdage hvordan ulike kulturer ser på tid. Disse kulturene uttrykker gjerne andre forhold mellom tid og rom, ser på tilværelsen som noe som baseres på naturens sykluser, og setter opp en dialog mellom de synlige og de usynlige verdenene. De gir ikke slipp på sine tradisjonelle røtter, men befinner seg i en uavbrutt strøm av både fortid og nåtid.

Les mer om kuratorene og de åtte avdelingene her