Pressemelding
Bengt Stabrun Johansen, partileder Kystpartiet -
21.08.2013
Vestnordisk samarbeid om makrellen
Kystpartiet har lenge ønsket at Island, Færøyene, Grønland og Norge sammen skal kjempe for sonetilhørighetsprinsippet i fordelingen av fiskekvoter. En slik strategi ville gi disse vestnordiske landene kontroll over store deler av fiskebestandene i Nord Atlanteren. I stedet satser den rød grønne regjeringen på å bruke EU i et spill for å straffe Færøyene og Island etter brudd i forhandlingene om makrellkvoter. Det er en skandale.
Representantene for norsk fiskerinæring og embetsverket i Fiskeridepartementet advarte mot den avtalen Norge har inngått med EU. På tross av advarslene har fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen gått med på å redusere Norges makrellkvoteandel, samtidig som EU skal få dobbelt så høy kvoteandel som Norge. Motytelsen fra EU skulle være at EU innførte sanksjoner mot Færøyene og Island, for å tvinge dem til enighet. Dette er etter Kystpartiets mening en strategi som strider mot norske interesser.
Foreløpig har man ikke full oversikt over hvor stor makrellbestanden er og hvordan den fordeler seg mellom de berørte lands fiskerisoner. Men det er ingen tvil om at bestanden har økt betraktelig og forflyttet seg nordover, også inn i færøysk og islandsk sone. Ifølge sonetilhørighetsprinsippet ville det derfor vært rimelig å gi Færøyene og Island en tilsvarende økt andel av makrellkvoten. Men verken Norge eller EU er villige til det. Færøyene og Island har derfor de siste årene satt sine egne kvoter.
Sigurd Teige, mangeårig medlem av den norske kvoteforhandlingsdelegasjon, går inn for at Norge nå må bryte enigheten med EU. Det er Kystpartiet hjertens enig i. Men vi er ikke enige i hans anbefaling om at Norge ensidig skal sette sin egen kvote. Hvis stadig flere land setter sine egne kvoter uten å forhandle med andre om felles fiskebestander, vil det undergrave selve forhandlingsinstituttet og føre til alles kamp mot alle. En slik utvikling vil kunne føre til overfiske og svekkelse av sonetilhørighetsprinsippet. Det er ikke i Norges interesse.
Kystpartiet foreslår at norske myndigheter tar kontakt med fiskerimyndighetene i Færøyene, Island og eventuelt Grønland straks de nye forskningsrapportene om makrellbestanden foreligger. Målet må være at de vestnordiske landene koordinerer sine krav og blir enige om en felles strategi i forkant av kvoteforhandlinger med EU. På sikt kunne et slikt samarbeid skje i regi av Vestnordisk Råd. De vestnordiske landenes felles interesse av å fremme sonetilhørighetsprinsippet vil være en solid basis for dette samarbeidet. Og sammen vil de stå sterkere overfor EU.
Rapportene vil etter all sannsynlighet vise at EU ifølge sonetilhørighetsprinsippet vil miste kvoteandeler. Da vil unionen antakelig påberope seg historiske rettigheter. Dersom EU blir for kravstor, bør de vestnordiske land inngå en kvoteavtale seg imellom uten EU. Det er bedre med en avtale mellom 3-4 land som har kontroll over det meste av ressursene enn at alle land setter sine egne kvoter.
FNs havrettskonvensjon gir det enkelte land enerett til å regulere fisket i egen 200 mils fiskerisone (sonetilhørighetsprinsippet). Hvis en bestand i sitt livsløp befinner seg i flere lands soner, avgjøres de enkelte lands kvoter vanligvis gjennom internasjonale forhandlinger. De tar utgangspunkt i hvor stor andel av bestanden som befinner seg i de enkelte lands soner, i eventuelle historiske rettigheter og i råd om totalkvoter som kommer fra Det internasjonale råd for havforskning (ICES). Så fanges fisken i de områder der det er mest hensiktsmessig.
Representantene for norsk fiskerinæring og embetsverket i Fiskeridepartementet advarte mot den avtalen Norge har inngått med EU. På tross av advarslene har fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen gått med på å redusere Norges makrellkvoteandel, samtidig som EU skal få dobbelt så høy kvoteandel som Norge. Motytelsen fra EU skulle være at EU innførte sanksjoner mot Færøyene og Island, for å tvinge dem til enighet. Dette er etter Kystpartiets mening en strategi som strider mot norske interesser.
Foreløpig har man ikke full oversikt over hvor stor makrellbestanden er og hvordan den fordeler seg mellom de berørte lands fiskerisoner. Men det er ingen tvil om at bestanden har økt betraktelig og forflyttet seg nordover, også inn i færøysk og islandsk sone. Ifølge sonetilhørighetsprinsippet ville det derfor vært rimelig å gi Færøyene og Island en tilsvarende økt andel av makrellkvoten. Men verken Norge eller EU er villige til det. Færøyene og Island har derfor de siste årene satt sine egne kvoter.
Sigurd Teige, mangeårig medlem av den norske kvoteforhandlingsdelegasjon, går inn for at Norge nå må bryte enigheten med EU. Det er Kystpartiet hjertens enig i. Men vi er ikke enige i hans anbefaling om at Norge ensidig skal sette sin egen kvote. Hvis stadig flere land setter sine egne kvoter uten å forhandle med andre om felles fiskebestander, vil det undergrave selve forhandlingsinstituttet og føre til alles kamp mot alle. En slik utvikling vil kunne føre til overfiske og svekkelse av sonetilhørighetsprinsippet. Det er ikke i Norges interesse.
Kystpartiet foreslår at norske myndigheter tar kontakt med fiskerimyndighetene i Færøyene, Island og eventuelt Grønland straks de nye forskningsrapportene om makrellbestanden foreligger. Målet må være at de vestnordiske landene koordinerer sine krav og blir enige om en felles strategi i forkant av kvoteforhandlinger med EU. På sikt kunne et slikt samarbeid skje i regi av Vestnordisk Råd. De vestnordiske landenes felles interesse av å fremme sonetilhørighetsprinsippet vil være en solid basis for dette samarbeidet. Og sammen vil de stå sterkere overfor EU.
Rapportene vil etter all sannsynlighet vise at EU ifølge sonetilhørighetsprinsippet vil miste kvoteandeler. Da vil unionen antakelig påberope seg historiske rettigheter. Dersom EU blir for kravstor, bør de vestnordiske land inngå en kvoteavtale seg imellom uten EU. Det er bedre med en avtale mellom 3-4 land som har kontroll over det meste av ressursene enn at alle land setter sine egne kvoter.
FNs havrettskonvensjon gir det enkelte land enerett til å regulere fisket i egen 200 mils fiskerisone (sonetilhørighetsprinsippet). Hvis en bestand i sitt livsløp befinner seg i flere lands soner, avgjøres de enkelte lands kvoter vanligvis gjennom internasjonale forhandlinger. De tar utgangspunkt i hvor stor andel av bestanden som befinner seg i de enkelte lands soner, i eventuelle historiske rettigheter og i råd om totalkvoter som kommer fra Det internasjonale råd for havforskning (ICES). Så fanges fisken i de områder der det er mest hensiktsmessig.
